Den amerikanske trommeslageren Andrew Cyrille har i den senere tiden dukket opp med en rekke innspillinger både i eget navn og sammen med andre. Han er ikke lenger noen ungdom, siden han er født i 1939, med oppvekst i Brooklyn i en haitisk familie.
Hans første trommelærere var blant andre de lokale trommeslagerne Willie Jones og Lenny McBrowne. Ogh gjennom dem møtte han Max Roach. Allikevel ble han en disippel av Philly Joe Jones, o0g hans første profesjonelle spillejobb var som akkompagnatør til sangeren Nellie Lutcher, og han var tidlig i studio for innspilling med saksofonisten Coleman Hawkins.
Trompeteren Ted Curson introduserte ham for pianisten Cecil Taylor da Cyrille var 18år. Han begynte i Cecil Taylor Unit i 1965, og ble der i omtrent 15 år, noe som igjen førte til flere trommeduoer med kollegaen Milford Graves. I tillegg til å spille inn plater som bandleder, har han spilt inn og/eller spilt med musikere som David Murray, Irène Schweizer, Marilyn Crispell, Carla Bley, Butch Morris og Reggie Workman for å nevne noen få. Og for tiden er han med i Trio 3, med Oliver Lake og Reggie Workman, pluss en re3kke andre mer eller mindre faste ensembler.
I hans egen kvartett er gitaristen Bill GFrisell fast medlem, ved siden av bassisten Ben Street. Pianokrakken har gått litt på omgang mellom flere, og på denne, kvartettens seneste innspilling, er det David Virelles som trakterer piano og synth.
I 2016 utga bandet platen «The Declaration Of Musical Independence» (ECM), som du kan lese anmeldelsen av HER, og i 2018 kom platen «Lebroba» (ECM, hvor han spiller med Frisell og trompeteren Wadada Leo Smith, en annen musiker han har spilt mye med de senere årene. Anmeldelsen av den platen kan du lese HER.
På den nye utgvelsen starter de med Bill Frisells «Mountain», en låt som er typisk for Frisell – neddempet og med fine gitardetaljer i noe som nærmer seg «americanaen» i stilretning, og med alle de fine Frisell-detaljene vi etter hvert er blitt vant til. Her får vi også lekende og fint spill fra de andre musikerne, men det er Frisell som styrer «skuta».
Deretter fåt vi Adegoke Steve Colsons «Leaving East of Java», som er temmelig annerledes enn åpningen, selv om mye, også her, er basert på Frisells gitarspill. Men her kommer Virelles pianospill mer fram. Colson er en musiker som har spilt med Cyrille tidligere, uten at han har fått særlig stor oppmerksomhet i jazzhistorien. Dette er en relativt løs låt, som jeg ikke helt klarer å få fatt i, før de endrer temperatur, og vi får en hawaii-aktig versjon med stødig basskomp, og deilig gitarspill.
Deretter følger Frisells «Go Happy Lucky», som vi også finner på hans plate «Music IS». Dette er også en typisk Frisell-komposisjon hvor han søker seg mot bluesen, noe han er en mester i. Denne versjonen er en slags alternativ blues hvor Frisell og Virelles får boltre seg med Cyrille løst og ledig i bakgrunnen, før vi får tittelsporet «The News», som er gjort av Cyrille, og som naturlig nok er mer trommebasert. Dette er en mye friere låt enn de foregående, hvor Virelles tar i bruk synthen som gjør denne låten til noe litt mystisk og vanskelig å komme inn i, i alle fall for undertegnede.
Virelles har bidratt med låten «Incienso», som er en ballade hvor han selv får spille hovedrollen. Og selv om dette er en ballade som mang en dyktig pianist kunne skrevet, klarer jeg ikke helt å få så mye ut av den, annet at det er vakkert spilt, og særlig der Frisell kommer inn med sin lett gjenkjennelige gitartone. Det er også lett å gripe tak i i Frisells «Baby», som etter min mening er platas vakreste spor, sammen med åpningssporet. Frisell har gjort denne tidligere på platen «The Willies», men da i en litt annen versjon. Men på begge versjonene er det Frisells nydelige gitarspill som får æren. Nydelig!
Så følger Cyrille og Virelles komposisjon «Dance of the Nuances», som også blir en litt «vag» komposisjon som jeg ikke klarer helt å få tak på, før de avslutter med Cyrilles «With You in Mind», som starter med Cyrille som leser diktet «With You in Mind», før Virelles kommer inn med vakkert pianospill, sammen med Frisells umiskjennelige gitarakkorder. Dette er ett av høydepunktene på platen, og er en typisk avslutningsblues, hvor man nærmest hører at lysene slukkes og at «pianisten skal gå hjem». Men han får ikke gå hjem før vi har fått nok en ultravakker gitarsolo fra Frisell, som er med på å gjøre «sisteetappen» til en riktig sjarmøretappe. For vakrere enn dette er det vanskelig å gjøre det.
Dette er blitt en svært variert plate med flere høydepunkter, og et par nedturer fra noen av Sambandsstatenes ledende musikere. Og i første rekke er dette Frisells album. Det er han som briljerer gjennom høydepunktene, både kompositorisk og solistmessig. Og de andre blir, dessverre, litt anonyme i den store sammenhengen. Men avslutningslåta er ei riktig perle, som jeg har adoptert som avslutningslåt på en hver kveld med god musikk.
Jan Granlie
Andrew Cyrille (dr), Bill Frisell (g), David Virelles (p, synth), Ben Street (b)
