Folkemusikeren Anne Hytta kommer fra Sauland i Telemark i Norge, og hennes hovedinstrument er hardingfele. Hun har fått opplæring i hardingfele hos blant andre Einar Løndah og Knut Buen, og skriver og arrangerer ny musikk i skjæringspunktet mellom folkemusikk, samtidsmusikk og andre modale folkemusikk-tradisjoner.
Hennes første soloalbum, «Dag, kveld, natt» kom i 2006, før oppfølgeren, «Draumsyn» kom i 2014. I 2017 kom hennes tredje album, «Strimur», som både fikk Folkelarmprisen i klassen solo, og Spelemannprisen i klassen for folkemusikk/tradisjonsmusikk.
Hovedprosjektet ved siden av solospillet har lenge vært trioen Slagr, som Hytta var med å starte i 2003. I 2018 kom deres album «Dirr», som vi selvsagt anmeldte (anmeldelsen kan du lese HER), og nylig kom deres plate «Linde», som du kan lese anmeldelsen av HER.
Hytta spiller middelalder-strykeinstrumenter i middelaldermusikkensemblet Kalends Maya, og sammen med Synnøve S. Bjørset og Åse Teigland har de utviklet et konsertprogram for tre hardingfelesolister, som de har kalt «Dei beste damene».
På «Gjennom dagen» får vi 14 solostykker for hardingfele, som for meg, som ikke er verdensmester i å tolke folkemusikk, høres ytterst spennende ut. Det er noe med den norske folkemusikken, særlig når den blir tolket på hardingfele, som gjør at avstanden til jazzen, spesielt den friere utgaven fra 60-tallet, blir liten. For her er det meste basert på improvisasjon og musikalske linjer som har gått i tradisjoner siden tidenes morgen. Og tittelen «Gjennom dagen» beskriver på en utmerket måte det man går og tenker på når man rusler rundt, gjerne i naturen, alene en dag med varm sol, yrende dyreliv og hvor bare naturens lyder er til stede.
Og Hytta er, etter mine begreper, en utsøkt tolker av disse stemningene. Musikken er i utgangspunktet sangbar. Men med hardingfela som instrument bringer hun inn en rekke elementer av friere musikk som (nesten) kunne vært gjort av for eksempel Albert Ayler.
Musikken er varierende i stemning – fra «motbakkene» hvor ting går litt tyngre og hvor man må slite litt, til «utforbakkene» hvor skogsturen går lekende lett og man nærmest danser nedover.
Hyttas hardingfelespill er nydelig. Hun bruker de fleste mulighetene dette spesielle instrumentet innehar og tar oss med på en vakker tur inn i sitt musikalske landskap som oser av norsk natur og mystikk.
Og her jeg sitter o0g lytter, mens jeg ser opp mot Lønahorgi på Voss, føler jeg nesten at hun trekker meg ut av «hulen» og ut ii naturen med sitt nydelige spill – omtrent slik Huldra gjorde det i folkefortellingene.
Nydelig!
Jan Granlie
Anne Hytta (hardanger vio)
