Den japanske pianisten Ayumi Tanaka har de senere årene, markert seg sterkt på den norske jazzscenen. Hun har studert ved Musikkhøgskolen i Oslo, og har etter studiene blitt boende. Hun har involvert seg i flere spennende musikalske sammenhenger, ikke minst i trommeslageren Thomas Strønen Trio og platen «Bayou» som kom på ECM tidligere i år, hvor også saksofonisten og klarinettisten Marthe Lea er en viktig del (platen er anmeldt HER). Hun er også med i Strønens «Time Is A Blind Guide»-prosjekt, som kom med platen «Lucus» på ECM i 2015, og som er anmeldt HER.
Nå er hun ute med sin første plate i eget navn på ECM, hvor hun spiller med bassisten Christian Meaas Svendsen og trommeslageren Per Oddvar Johansen. Tanaka møtte Meaas Svendsen og Johansen kort tid etter at hun kom til Oslo for ti år siden, og de har utviklet sitt musikalske språk. Det var en dyp interesse for hva de norske improvisatorene holdt på med som førte til at Tanaka flyttet til Vesten og Norge, men hun er samtidig svært bevisst på sine egne kulturelle røtter, og det er en asketisk strenghet i spillet hennes, samt en følelse av plass som antyder tilhørighet til japansk klassisk musikk. Ayumi ser på trioen som «mer som et kammerensemble. Vi deler en strøm av energi, selv i stillhet».
På platen får vi sju komposisjoner, hvor de fleste er skrevet av Tanaka, men vi får også to komposisjoner trioen har laget i fellesskap, pluss en hun har gjort sammen med Johansen. Og de starter med Tanakas neddempede og stille «Ruins», som må være den perfekte låten å våkne opp til. Det starter helt i det stille med Tanakas piano, som om hun bare så vidt pirker borti oss, stryker oss over kinnet, og forsøker å vekke oss. Dette er en nydelig låt som setter standarden for hele innspillingen.
Andresporet, «Black Rain», også av Tanaka, åpner med Meaas Svendsens typiske arcospill, før Tanaka kommer inn med noen relativt tunge akkorder som gjennom hele låten fremhever Meaas Svendsens såre bass-spill. Dette blir en slags «mellomstasjon mellom åpningssporet og «Ruins II», som tar oss tilbake til den stille morgenen, hvor Tanakas pianospill er minimalt og nydelig, og som forteller oss at det kommer til å bli en fin dag. Pianospillet er deilig neddempet, og hvor Meaas Svendsens bass-spill så vidt pirker borti og kommenterer over Johansens lydhøre og tilbakeholdne trommespill.
«Ichi» er skrevet av de tre musikerne sammen, og er, etter all sannsynlighet komponert på direkten i studio. Her føler jeg at Meaas Svendsens musikalske ideer får mer fokus, for her er det bass-spillet som frontes, uten at Meaas Svendsen på død og liv skal fremheve seg selv nevneverdig. Men det er han som «fører ordet», selv om låten føyer seg fint inn i det stille «morgenlandskapet» de tre skaper.
«Zephyr» er gjort av Tanaka og Johansen, og er nok en nesten helt stille komposisjon, hvor Johansens køller kommuniserer fint med Tanakas nydelige pianospill. Her føler jeg nesten at hun inntar en rolle som en slags minimalistisk Keith Jarrett, mens Johansen kommer med ørsmå innspill som er med på å gjøre dette til en stille og fredelig perle, før vi får «Towards the Sea», som de tre har laget i fellesskap, og hvor Meaas Svendsen igjen er tilbake med arcospill som nesten låter som «hvalsang» over Tanakas piano og Johansens nesten Jon Christensen-aktige trommespill.
Så avrunder de denne nydelige stunden med tittelsporet «Subaqueous Silence», platens lengste spor på drøyt ni minutter. Dette er en komposisjon av Tanaka, som, i lkhet med de andre komposisjonene på platen, går ytterst stille for seg. Her bidrar Meaas Svendsen blant annet med enn nydelig bass-solo, som får resten av trioen til å «våkne» og kommentere, men det er Tanaka som har styringen, og legger sitt nydelige pianospill tett opp til bassen, mens Johansen følger de på en fremragende måte.
Med ECMs gamle slagord, «The Most Beautiful Sound Next to Silence» i bakhodet, blir dette en plate som innfrir slagordet på aller beste måte. Her går det stille for seg gjennom alle de sju komposisjonene, og hele veien bruker de luft som et viktig element i musikken, slik at de små pausene nesten blir like viktige som selve spillingen.
Og trenger du en pause fra dagens stress og mas, skal du finne fram et godt glass rødt, sette deg godt tilbake i godstolen, og nyte denne utmerkede innspillingen. For vakrere enn dette blir det ikke!
Jan Granlie
Ayumi Tanaka (p), Christian Meaas Svendsen (b), Per Oddvar Johansen (dr)
