Den amerikanske saksofonisten, klarinettisten og komponisten Chris Speed er en musiker som spenner vidt i sin kunstneriske aktivitet. Med utgangspunkt i forskjellige former for folkemusikk, klassisk og rock, har han samlet dette i et slags felles uttrykk i jazzen, som er spennende. Han er født og oppvokst i Seattle, hvor han møtte fremtidige kolleger som Jim Black og Andrew D’Angelo, som alle havnet i Boston på slutten av 80-tallet hvor de, mens de studerte, startet bandet Human Feel sammen med gitaristen Kurt Rosenwinkel. Etter studiene flyttet Speed til New York, hvor han raskt kom i kontakt med Tim Berne og hans band Bloodcount, og derfra og fram til i dag, har Speed gjort en rekke plater og konserter med de mest spennende av de amerikanske musikerne. Han har tidligere gjort flere plater på det utmerkede selskapet Intakt Records, blant annet med Human Feel («Gold»), med sin trio med bassisten Chris Tordini og trommeslageren Dave King, «Platinum on Tap» og «Respect For Your Toughness», (anmeldt HER), og den nylig slupne «Broken Shadows» med Tim Berne, Reid Anderson (b) og Dave King, som er anmeldt HER.
På hans nye sololate, «Light Line», får vi høre han improvisere seg gjennom egne kompoosisjoner, samt komposisjoner av forbilder og kolleger som Skuli Sverrison, Abdrew D’Angelo, Eric Dolphy («Miss Ann»), Julius Hemphill («Rites»), Hilmar Jemsson («A Week from Now»), Ornette Coleman («Enfant»), John Coltrane («Sun Ship») og Paul Motian («It Schould’ve Happened a Long Time Ago»). I tillegg gjør han José De Jesús Hinojosa Gonzâlez’ fine «La Rosita Arribeña», som skiller seg ut fra de andre, og er platas folkemusikkbidrag.
Å gjøre en solo klarinettplate er ikke det enkleste i verden. Klarinetten har et relativt begrenset register å spille på, og Speed er ikke den som tar i bruk elektroniske elementer i sin musikk, så her får vi klarinetten «rett fram» uten pålegg av noe slag. Og det synes jeg Speed gjør på en fremragende måte.
Han er en svært dyktig klarinettist, og når verden er mer eller mindre nedstengt, og man får behov for å spille, så har Speed gjort som mange andre frustrerte musikere i denne perioden, nemlig å gjøre en soloinnspilling.
Innspillingen er gjort i San Diego i oktober 2020, og jeg synes han får mye ut av studio-oppholdet på denne platen.
Hele veien gjennom lager han personlige versjoner av vennene og heltenes komposisjoner. Han er en utmerket klarinettist, og hans spill på «lakrisstanga» ligger ikke noe tilbake for hans saksofonspill. Han spiller lekende og lett, og det tekniske er det ingenting å utsette på. Hans tolkninger og spill er moderne og kreativt, selv om man kan merke hans klare røtter tilbake i historien. Men selvsagt kan det bli litt enerverende for en «vanlig» lytter å få servert 15 solo klarinettstykker på ett brett. Men jeg synes faktisk ikke det gjør noe som helst at han er alene på platen. Hele veien er dette spennende solomusikk, som vi kanskje aldri hadde fått oppleve på plate hvis ikke korona-pandemien kom å gjorde verden til et adskillig mer problematisk sted å oppholde seg en litt for lang periode.
Jan Granlie
Chris Speed (cl)
