Den italienske bassisten med mer, Enrico Fazio, er en av landets ledende bassutøvere i hjemlandet, og han har vært å finne i en rekke musikalske prosjekter som Steve Lacy, Tristan Honsinger, Keith Tippett, Gianluca Trovesi, Franz Koglmann, Julie Tippett, Elton Dean, Harry Beckett, Franco D’Andrea og en rekke andre, både i hjemlandet og i utlandet.
Sitt nye prosjekt, «Girotondo» (runddans), er et prosjekt han har tenkt på gjennom mange år, som startet etter at han hadde lest Arthur Schnitzlers «Reigen». «Reigen» er Schnitzlers mest suksessrike skuespill. Han skrev den første versjonen mellom 23. november 1896 og 24. februar 1897. Premieren fant sted 13. oktober 1912 i Budapest, men uten at forfatteren var til stede. Den første hele forestillingen med hans godkjenning fant sted 23. desember 1920 på Kleines Schauspielhaus i Berlin og var en av de største teaterskandalene på 1900-tallet. I ti erotiske dialoger beskriver stykket «samleiets uforsonlige mekanikk» (som ikke vises i selve stykket) og dets miljø av makt, forførelse, lengsel, skuffelse og lyst. Den maler et bilde av moral i fin de siècle-samfunnet, og krysser alle sosiale lag fra proletariatet til aristokratiet. Stykket forårsaket en teaterskandale i både Berlin og Wien etter premieren i 1920 og førte til den såkalte «Reigen-Trial», hvoretter Schnitzler innførte et fremføringsforbud av stykket, som gjaldt frem til 1. januar 1982. Men forbudet ble imidlertid omgått av forskjellige filmer og et plateopptak.
I likhet med karakterene i Schnitzlers tekst, inviteres musikerne i Fazios «versjon» til å delta i en serie dialoger som duoer eller par, for å danne en kjede, en rundkjøring: Den første med den andre, den andre med den tredje, til den siste slutter seg til, innen den første lukker sirkelen. Musikerne har blitt utvalgt ved loddtrekning til den teaterkarakteren de får «spille», slik at duettene er det tilfeldige resultatet. Fazio fungerer som gjest, en ekstern forteller for parene, og utarbeider en elektronisk introduksjon som representerer det naturskjønne rommet møtene utvikler seg i, og en siste rundkjøring der alle er involvert.
Sirkelen består av forskjellige møter omsluttet av Fazios åpning og slutt. Og gjennom platen møter vi foruten Fazio på bass og elektronikk, oboisten Mario Arcari, bassklarinettisten Giancarlo Locatelli, trompeteren Alberto Mandarini, altsaksofonisten Francesco Aroni Vigone, theremin-spilleren Valeria Sturba, kontrabassklarinettisten Adalberto Ferrari, fløytisten Gianni Virone, euphonium-spilleren Gianpiero Malfatto, fiolinisten Emanuele Parrini og barytonsaksofonisten Marco Tardino, og hele veien forandrer besetningen seg, og vi får flere spennende kombinasjoner.
Den delen av musikken som er komponert, eller regisert, er det Fazio som står ansvarlig for, men jeg føler at mye er overlatt til de musikerne som utgjør ensemblet. Det er kanskje også derfor de enkelte musikerne som kommer til, er nevne i forbindelse med titlene, slik at det, på en måte, er den «nye» musikeren som fører verket videre. Og det er spennende å lytte til hvordan en duo endrer seg når den ene av musikerne går over til å samarbeide med neste musiker før ringen sluttes i «Girotondo finale» til slutt.
Innspillingen er spennende, interessant og fascinerende. Ikke mye går inn i det man kan kalle «streit» jazz, men de beveger seg mer inn i det elektroniske og/eller samtidsmusikalske, selv om flere av musikerne kan regnes som jazzmusikere. Og i den siste delen får jeg en fornemmelse av noe jeg har hørt med Gianluca Trovesi og Italian Instabile Orchestra. Men det er kun i korte partier. Dette er et duoprosjekt som krever mye av musikerne, og når man velger musikere etter loddtrekning, vet man jo aldri hvor det vil ende.
Men her synes jeg Fazio og hans medmusikanter har laget en fin runddans (girotondo) av ideene Fazio fikk for mange år siden. Og etter å ha lyttet meg gjennom duettene en rekke ganger, kan jeg fastslå at det ikke er det erotiske kjærlighetslivet som kommer best fram i de 12 «strekkene». Så det skulle ikke være noen grunn til å forby dette «verket» fremført i det offentlige rom i fremtiden.
Spennende, interessant, og en god idé som nå omsider er realisert.
Jan Granlie
Enrico Fazio (b, elec), Mario Arcari (oboe), Giancarlo Locatelli (bcl), Alberto Mandarini (tp), Francesco Aroni Vigone (as), Valeria Sturba (theremin), Adalberto Ferrari contrabcl), Gianni Virone (fl), Gianpiero Malfatto (euphonium), Emanuele Parrini (vio), Marco Tardino (bs)
