Kaiaha er et slags dansk superband, som med Nordhavn er ute med sin sjette (?) utgivelse siden 2013. Bandet har siden starten vært en smeltedigel av musikalske inspirasjoner fra «hele» verden, inkludert brasiliansk samba, anatolisk rock, afrikansk highlife, ørkenblues og moderne vestlig elektronisk musikk, noe som har gitt dem mye ros fra kritikerkorpset.
Deres sjette album Nordhavn følger opp fra utgivelsen Tutku fra 2022, som var et samarbeid med Aarhus Jazz Orchestra og vokalisten Hilal Kaya, som feiret lyden av tyrkisk musikk på 1970-tallet.
Bandets nye album markerer, ifølge dem selv, en bevisst retur til deres tidlige lyd av en instrumentalkvartett. Platen ble innspilt over to snørike uker (i dansk forstand er det nesten som en vanlig sommerdag i Norge) i desember på ytre bredder av Nordhavn – Københavns gamle industrihavn.
Bandet består av trommeslageren og perkusjonisten Emil de Waal, som også er vokalist, gitaristen Niclas Knudsen, Jens «Rumpistol» Berents Christianen på synth, Rhodes og diverse elektroniske «dippe-dutter», Anders Stig Møller på bass og diverse, og Otto Wittenburg Berents som vokalist på andresporet «Norsk fars».
Vi får servert ni originale komposisjoner hyller Kaiaha, som de kaller hjembyen sin, altså et annet navn på København, og til minnet om et raskt gentrifiserende område av byen deres.
Ved å bruke havnen som en metafor for en portal til resten av verden, forblir ensemblets varemerke brede utvalg av påvirkninger fra musikernes bakgrunn fra forskjellige deler av den musiikalsk paletten; psykedelisk rock, acid techno, surfrock, den indiske klassiske dronen av en tanpura, dub, 70-tallsfusjon, som blandes i uanstrengt harmoni.
Og fra start til mål, er dette partymusikk fra de glade dansker, og fra en litt «rå» start dras festen i gang med de Waals distinkte trommespill og Knudsens gitarspill, som i starten tar oss mye mer mot Vest-Afrika enn der hvor han høres oftest, i orgeltrioen Ibrahim Electric.
Og herfra og ut er vi med på en hyggelig reise hvor de tar oss med på en slags jordomseiling som det er morsomt og godt å være med på. Det er hele veien relativt høy partyfaktor, og det skal overraske meg mye om ikke flere av disse låtene blir spilt på «hippe» steder hvor folk kommer for å danse og hygge seg i Danmark og «fjellstråka innafor».
Og det er dyktige musikere som får denne «lapskausen» av musikkstiler til å fungere som en helhet på plate. Spesielt legger man merke til det stødige og fine kompet fra de Waal og Møller. Og med Knudsen som den som leder an i det melodiske med sitt ofte vest-afrikanske spill, og med fin behandling av synther og Rhodes fra «Rumpistol», er dette blitt en behagelig plate man vil spille når det skal danses i heimen, noe som ikke skjer altfor ofte. Men når sommeren omsider kommer, vil denne platen spilles mens man åpner utesesongen med et glass eller sju med sprudlende viner ute i solen.
Jan Granlie
Emil de Waal (drums, percussion, vocals), Niclas Knudsen (guitars, synthesizer), Jens «Rumpistol» Berents Christianen (synth, Rhodes, 303, various electronic devices), Anders Stig Møller (es, synthesizer, bass, various electronic devices), Otto Wittenburg Berents (vocals)
