Den danske vokalisten og låtskriveren Kira Skov, er en artist som man enten liker eller ikke. Og det kommer først og fremst av hennes stemme og utstråling, som noen elsker, mens andre synes blir for innadvendt og spesiell. Hun har tidligere arbeidet med artister som Bonnie Prince Billy, Tricky, Lenny Kaye, Marie Fisker og Trentemøller, og her på salt peanuts* har vi lyttet nøye gjennom hennes utgivelser, fra platen «May Your Mind Explode A Blossom Tree» fra 2015 (anmeldt HER), samarbeidet med saksofonisten Maria Faust på utgivelsen «In the Beginning» fra 2017 (anmeldt HER), hennes «sorgbearbeiding» etter at hun mistet sin kjære, bassisten Nicolai Munch-Hansen, på platen «The Echo Of You» fra 2018 (anmeldt HER), og hennes forrige utgivelse «I natt blir vi gamle» fra 2019 (anmeldt HER).
Gjennom disse platene har man sett en utvikling i Skovs musikk som er spennende. Hun har utviklet et nært samarbeid med artister som Bonnie «Prince» Billy, John Parish og andre, som har vært med på å sette en særegen standard for ny vokal populærmusikk, som gjerne beveger som mot det eksperimenterende, med et lydbilde som blir mer og mer fremtredende hos flere og flere populære artister.
Da den hersens koronaen traff hele verden og sendte oss mer eller mindre i isolasjon, kjente Skov på trangen til å nå ut med sin musikk. Sammen med musikere og vokalister hun enten har jobbet med tidligere, noen kjente, og noen hun over en lengre periode har hatt lyst til å jobbe med. Og sammen med disse skape en slags mening i en ellers meningsløs tid, til tross for at innspillingen måtte gjennomføres over store distanser og i forskjellige studioer.
Og alle ville være det med på prosjektet, de hadde vel ikke så mye annet å holde på med, og resultatet er nå tilgjengelig i form av et ambisiøst og personlig album med bidrag fra 11 internasjonalt anerkjente vokalister. «Albumet er laget som en slags musikk på flaskepost», forteller Skov i presseskrivet til platen.
Med seg har Skov de samme musikerne hun har samarbeidet med gjennom de siste årene, både i plateprosjekter og på turneer, pluss at hun har fått med alle de vokalistene hun hadde ønsket seg. Albumet består av hele 14 komposisjoner, og er innspilt hovedsaklig i Farvemøllen Studio av Mads Møldgård i perioden juni 2020 og februar 2021. Og det starter med «We Won’t Go Quietly», hvor hun samarbeider med vokalisten Bonnie «Prince» Billy. Og jeg tenker at her får vi en slags fortsettelse av hennes forrige album. Men i det Billy kommer inn, merker vi at noe er endret og forbedret. Dette er en fin duett mellom de to, som får følge av Silas Tinglef på spansk gitar og Anders «AC» Christensen på bass. En relativt kort låt som går over i «In The End», hvor hun synger duett med den danske vokalisten Steen Jørgensen, som bidrar med helt annen vokal enn Billy, og vi får en nydelig låt som nesten kunne gått rett inn på settlista til Leonard Cohen.
Og slik fortsetter det. Og hele veien synes jeg Skovs tekster er fremragende. Det samme er melodiene, som hun med ett unntak har gjort selv. «Deep Poetry» er gjort i samarbeid med Silas Tinglef og med delvis fransk tekst av Lionel Liminana. Og så kan man selvsagt si at hele 14 låter kan bli litt i meste laget, og at alle låtene ikke er like sterke. Men når jeg har lyttet meg gjennom platen noen ganger, finner jeg ikke så mange låter som burde vært utelatt. Det hele er blitt en fin helhet, som forteller mye om hva som rører sg i hodet til Skov. I og med at hun samarbeider med såpass mange vokalister, som er svært forskjellige i uttrykksmåten, blir albumet gjennomgående variert og fint. Hør bare på bidraget fra vokalisten Mette Lindberg i «Dusty Kate», hvor det nesten høres ut som om Skov gjør duett med Kate Bush., og fjerdesporet «Pick Me Up» er en liten perle, både tekst- og melodimessig, hvor hun samarbeider med vokalisten Stine Grøn.
I «Idea Of Love» samarbeider hun med vokalisten Mark Lanegan, som mange vil kjenne fra bandet Queens of the Stone Age. Han har en stemme som tar oss tett på «americanaen», og som fungerer fint i sammenhengen. Så synes jeg det «daler» litt i «Horses», hvor John Parish og Jenny Wilson medvirker på vokal, i en låt som nesten blir enda mer «americana». Her synes jeg kanskje lydbildet blir litt «ullent», og hvor melodien ligger litt for tett opptil Bob Dylans «Knocking on Heavens Door» i refrenget. Men det er spennende å høre en dansk komponist og vokalist lage nye nytt ut av en av Dylans ideer.
«Tidal Heart» gjøres sammen med Skovs gamle venninne og samarbeidspartner, Marie Fisker, som er en av undertegnedes danske faorittvokalister. Dette er to vokalister som kjenner hverandre ut og inn, og de vet akkurat hvor de skal «legge seg» vokalt i forhold til hverandre for å få det til å fungere. Og selv om låten kanskje ikke er den sterkeste på platen, synes jeg alltid dette samarbeidet er strålende – også her.
I «Some Kind of Lovers» er Bonnie «Prince» Billy tilbake med sin litt lyse stemme, som er så amerikansk som det nesten er mulig å få den. Og sammen med Skov fungerer det utmerket, før vi får den den litt tyngre «Love Is a Force» med Stine Grøn og Bill Callahan, som er nok en låt Leonard Cohen kunne gjort til sin.
«Deep Poetry» er en låt som fremføres på engelsk og fransk, med vokal av Skov og Lionel Liminana og med Stine Grøn på bakgrunnsvokal og Maria Jagd på fiolin. Men selv om instrumenteringen slik den er angitt i coveret er nesten minimalistisk, hører man både bass og trommer, så jeg regner nesten med at både «AC» og Tinglef bidrar. En låt som har en god idé, men som jeg synes egentlig ikke «når helt fram».
Deretter får vi «Burn Down The House», nok en deilig duett med Marie Fisker, hvor de to er så tett at det er en fryd. Dette er også en låt i «americana»-tradisjonen, hvor man nesten kan føle saloon-stemningen i en western med mye varme og støv, og hvor det er behov for både øl og whisky.
I «Ode to the Poets», hvor hun samarbeider med vokalisten Mette Lindberg, hyller Skov sine favorittpoeter som Jack Karouac, Ernst Hemmingway, Walt Whitman, Dylan Thomas, F. Scott Fitzgerald, John Keats og Herman Hesse. Her synger hun også «Leonard dropped me a thousand kisses deep», så kanskje har jeg rett i mine hentydninger mot Leonard Cohen?, før vi får «Marie», hvor hun synger sammen med John Parish. Og om dette ikke er en hyllest til venninnen Marie Fisker, så vet jeg ikke. Og når hun i refrenget synger «Grab this memory, teenage memories / Everything is easy when singing with Marie / Carry me with ease / My sweetest friend of me», er egentlig all tvil lagt til side. Og Marie Fisker må være svært beæret over en slik låt, som er en av de vakreste på platen, og hvor Skovs stemme ligger høyere i registeret enn vanlig og nærmere Marie Fiskers måte å synge på. Vakkert!
Så avslutter de med «Lenny’s Theme», hvor Skov stiller spørsmålene og Lenny Kaye svarer – nesten som om hun gjør et intervju med Kaye. Kaye er amerikansk gitarist, låtskriver, produsent, forfatter og kritiker, og var den som produserte de to første albumene til Suzanne Vega, og har blant annet arbeidet med stjerner som Patti Smith og Allen Ginsberg. Her synes jeg egentlig låten bæres av Tobias Wiklunds kornett. Men det poetiske i teksten, særlig den delen som Kaye fremfører som en slags resitasjon, er sterk nok. Og den enkle melodien som følger hans stemme er utrolig vakker og har allerede festet seg langt framme i hjernebarken.
Og hele veien er det et løst og fint «komp», hvor man spesielt legger merke til det fine fiolinspillet til Maria Jagd, som er med på å gjøre innspillingen «løsere», og ikke så «studiopreget». Det samme kan man si om arrangementene, hvor vi finner stødigheten selv på bass, Ben Webster-prisvinneren Anders «AC» Christensen, Oliver Høiness’ smakfulle gitarspill og Silas Tinglefs løse trommespill og fine spanske gitarspill.
På alle de 14 låtene er det Kira Skovs stemme som er mest fremtredende. Det er utvilsomt hun som er «sjefen», og tar oss og musikerne med på en reise inn i sitt musikalske univers som fascinerer. Hun har en litt hes stemme, som også føles sår, noe som fungerer godt i de relativt melankolske komposisjonene og tekstene hun har skrevet. Og med denne platen får vi et tydelig bevis på at Skov må være født i feil verdensdel. For dette låter så amerikansk som det nesten er mulig å få det. Og hadde hun fått en skikkelig lansering i Sambandsstatene, hadde hun, hvis det fantes noen som helst rettferdighet i denne verden (eller i alle fall i USA), fått stor og fortjent oppmerksomhet.
Album-tekstene er ofte svært personlige, og de er gjennomgående gode, og man føler man kommer tett på Skovs tanker både ved å lese tekstene, som er trykt i coveret. Og når det melodiske hele veien er ytterst godt, så er det ikke stort å sette fingeren på ved denne innspillingen. Kanskje kunne ett eller to spor fått hvile, eller vært med som bonusspor, men så lenge smaken er som baken, så er det garantert lyttere der ute som har fått andre favorittlåter enn meg blant de 14 sporene.
Jan Granlie
Kira Skov (v), Bonnie «Prince» Billy (v), Stine Green (v), Steen Jørgensen (v), Bill Callahan (v), Mette Lindberg (v), Mark Lanegan (v), John Parish (v), Jenny Wilson (v), Marie Fisker (v), Lionel Liminana (v) Lenny Kaye (v), Silas Tinglef (dr, g, p, mellotron, v, perc), Anders Christensen (b), Oliver Hoiness (g, keys), Maria Jagd (vio), Nicolai Torp (p), Mads Hyhne (tb), Ned Ferm (s), Tobias Wiklund (cor)
