På skive

LEAGUS

«Lea Áigi»
CAMO CAM003

Så beveger vi oss nordover i det musikalske landskapet, til Tromsø, hvor pianisten og vokalisten Herborg Rundberg og gitaristen og vokalisten Kristian Svalestad Olstad holder til og har gjort albumet «Lea Áigi».

Rundberg kjenner vi ikke så godt til fra før, men hun har mottatt kulturstipend fra Tromsø kommune, som bli imponert over hennes innsats ved Riddu Riđđu-festivalen i 2013. Hun er en mangekunstner som tidligere har gjort bestillingsverk for festivalen, som var basert på sjøsamiske folketoner fra Gáivuotna/Kåfjord og var en historisk framføring.

Kristian Svalestad Olstad, har i flere år vært en viktig bidragsyter til det voksende musikklivet i Tromsø, og sammen har de skapt den improviserende duoen Leagus og den overrakende flotte plata
«Lea Áigi».

Vi får 10 låter, hvor utgangspunktet virker nedskrevet, men hvor fremføringen er sterkt preget av fri utfoldelse og kreativ tankegang.

Og det vi merker med en gang, er duoens klare røtter til den samiske musikken. Men uten at det blir noe i nærheten av for eksempel Mari Boine eller andre artister vi har hørt fra den delen av Norden. Vi legger også raskt merke til Rundberg ekspressive og kreative pianospill, som både er originalt, moderne og uhyre tøft. Hør for eksempel på andresporet «Livlit», hvor hun virkelig trøkker til sammen med det kreative gitarspillet fra Olstad. Men hun kan også ta det ned, som i tredjesporet «Piáno».

Duoen oppholder seg mye i den elektroniske verdenen, men uten at noe virker tilfeldig eller påtatt. De har hele tiden kontroll over elementene, og innimellom swinger det upåklagelig, som i den fine «Naustet Dancing».

På «Mun vuolggán dál» får vi en tekst av den samiske vokalisten Nils Aslak Valkeapää, som både er sår og lengselsfull, og som er med på å gjøre denne innspillingen særpreget og fin.

Det fortsetter med litt aggressivt pianospill, som ligger nærmere Cecil Taylor og Aki Takase enn det vi er vant til må høre fra musikere mer røtter i ishavsbyen. Og det ligger et godt stykke unna for eksempel Biosphere, som herjet konsertscenene for mange år siden. Og variasjonen i pianospillet er stort. Hun kan både være aggressiv og lyrisk, men hun velger spillemåte perfekt etter stemningen de vil skape.

Hele veien er det Rundberg som driver det hele framover. Olstad er mest med som en lydlegger og effektmaker, noe han gjør på fremragende vis, og hele platen blir en stor overraskelse.

Stemningene svinger som en dag på Finnmarksvidda. Enkelte øyeblikk er det mørkt som en skyfull natt, mens andre steder lyser nordlyset (Aurora polaris) over deg og gir deg oversikt og store horisonter. Og andre ganger swinger dette som det reneste jazzbandet fra 50-tallet ispedd sterke elementer fra 2016, som på den flotte «Cieza», som kanskje er platas høydepunkt. Swingjazz og elektronikk i skjønn forening.

I det hele tatt er dette blitt en strålende plate med musikk vi ikke ante ble laget i Tromsø, byen som en periode dominerte det elektroniske miljøet i Nord-Europa, med både Biosphere og Bel Canto, og som nå er på vei tilbake til gamle høyder, takket være Herborg Rundberg og Kristian Svalestad Olstad.

Til slutt vil jeg også fremheve designeren Christoffer Ide og fotografene Marius Fiskum og Håkon Elias Pettersen for et fantastisk flott cover.

Jan Granlie

Herborg Rundberg (p, v), Kristian Svalestad Olstad (g, v)