Den amerikanske gitaristen Mary Halvorson har lenge vært en av våre favoritter her på salt peanuts*. Hun har de senere årene gjort e4n rekke innspillinger og konserter som har gitt oss en nesten ny måte å spille gitar på som er en slags kombinasjon av hawaii-gitar og moderne, eksperimentell jazz, samtidig som hun har erfaringene fra læremesteren Joe Morris langt framme i pannebrasken, og som hun drar veksler på gjennom musikken og kunsten hun gir oss.
Jeg har hørt henne i flere forskjellige sammenhenger. Mer trioen Thumbscrue, med Anthony Braxton, med hennes eget band, Code Girl og i samarbeid med venninnene Ingrid Laubrock og Kris Davis, og i alle tilfellene har hun skilt seg ut med sitt eminente og originale gitarspill.
Nå har hun lansert to album i eget navn, «Amaryllis» og «Belladonna», som på mange måter henger sammen, og som, nesten kunne vært et dobbeltalbum. På begge innspillingene møter vi henne sammen med The Mivos Quartet, som består av fiolinistene Olivia De Prato og Maya Bennardo, bratsjisten Victor Lowrie Tafoya og cellisten Tyler J. Borden. Disse, pluss Halvorson, utgir andrealbumet, «Balladonna», mens på «Amaryllis» fullendes albumet av samarbeidet med trompeteren Adam O’Farrill, trombonisten Jacob Garchik, vibrafonisten Patricia Brennan, bassisten Nick Dunston og trommeslageren Tomas Fujiwara.
Og vi starter med «Amaryllis», hvor vi først får tre utsøkte komposisjoner av Halvorson med «jazzbandet», hvor vi spesielt legger merke til Jacob Garchiks trombonespill, som vi tidligere har merket oss på platen «Assembly» i hans navn (anmeldt HER). Sammen med O’Farrills utmerkede trompetspill, Fujiwaras trommespill og Halvorsons utrettelige og originale gitarspill blir disse tre låtene en fryd for ørene, og når strykekvartetten kommer inn, endres lydbildet seg noe, men så lenge de usedvanlig kreative blåserne fremdeles er til stede i studio, blir dette en himmelsk, musikalsk reise som fascinerer kraftig.
Dette enrer seg en del på andreplaten, «Belladonna», hvor Halvorsen er å høre kun med strykekvartetten. Og her alternererer Halvorson mellom den halvakustiske gitaren og en helakustisk av slaget, og strykekvartetten kommer mye bedre til sin rett enn på «Amaryllis».
I tillegg føler jeg at musikken her vender seg mye mer mot det klassiske og den mer moderne klassiske musikken og den eksperimentelle kammermusikken. Men allerede i andresporet, «Moonburn» er kapellmesteren tilbake med sin halvakustiske gitar og det «hawaii-gitar»-lignende. Og sammen med den moderne strykekvartetten blir dette en helt ny sammenheng, hvor Halvorson også får utløp for sine mer klassiske sider.
Man kan nesten si at disse to innspillingene, som begge er gjort i Albuquerque i New Mexico 11., 12., og 13. september 2021, er en slags svenneprøve for Halvorson, hvor hun har fått muligheten til å gå litt bort fra den særegne jazzen vi kjenner henne fra tidligere, og over i et nytt, musikalsk landskap. Og hun mestrer også denne delen av musikken på en fremragende måte. Noe som gjør dette til to utrolig viktige album i hennes karriere. Og for oss som ivrige «blodfans» av hennes spill fra tidligere, har fått enda mer å glede oss over i hennes kunst.
To utmerkede utgivelser, som bør høres etter hverandre, hvor man starter med «Amaryllis» og fortsetter med «Belladonna».
Jan Granlie
Mary Halvorson (g), Adam O’Farrill (tp), Jacob Garchik (tb), Patricia Brennan (vib), Nick Dunston (b), Tomas Fujiwara (dr), Olivia De Prato (vio), Maya Bennardo (vio), Victor Lowrie Tafoya (viola), Tyler J. Borden (c)
