Her kan jeg egentlig starte med samme introduksjon som sist gang jeg anmeldte en plate med det canadiske bandet Shuffle Demons: For mange år siden, jeg tror det var på slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet, hørte jeg (og mange med meg) det canadiske bandet Shuffle Demons under Moldejazz. Grunnen til at jeg husker bandet og konserten var at det ikke var hver dag man hørte et band med tre saksofoner pluss bass og trommer med en såpass solid energi som det dette bandet kunne servere.
Denne introen var til anmeldelsen av deres forrige plate, «Crazy Time», som kom på Stubby Records i 2020 (anmeldt HER). Og selv om det var lenge siden sist jeg hadde hørt noe fra de friske canadierne, var det fint å få deres nye innspilling, «All In» i postkassen.
Som på forrige innspilling består bandet av Richard Underhill på alt- og barytonsaksofon, tenorsaksofonistene Kelly Jefferson og Matt Lagan, bassisten Mike Downes og trommeslageren Stich Wynston, og i stedet for å ha med Mike Murley på tenorsaksofon og Jim Vivian på bass som «gjester» som på forrige utgivelse, klarer de «biffen» alene denne gangen.
Og vi får servert 10 «partylåter» fra et band som burde ha fortrinnsrett på alle jazzfestivaler rundt om i verden, hvor man vil «lure» et relativt intetanende, ikke jazzkyndig publikum inn på festivalen – gjerne på utendørskonserter hvor «hvermandsen» får en opplevelse av jazz de garantert vil falle pladask for. For Shuffle Demons er et band som garantert vil bli likt av alle med en viss grad av hørsel.
Mange vil kanskje sammenligne det de gjør med en del «friske» band man hører for eksempel i New Orleans. Men jeg vil hevde at den musikken Shuffle Demons bringer til torgs har mye mer i seg enn de fleste man finner i turistfellene i New Orleans. De tre saksofonistene er modernister, selv om de tar i bruk alle de sjarmerende grepene fra New Orleans-musikken, over et hardt arbeidende komp, som får musikken til å swinge slik at det nesten er umulig å sitte stille når man hører dem.
Og dette er ikke et band som gjør de gamle New Orleans-klassiskerne slik man ofte hører det fra andre. Her er all musikken laget av bandmusikerne, og det er gjennomgående musikk som swinger, tidvis, hemningsløst. Det er dyktige solister, og det er en deilig energi i det de fremfører som fascinerer og sjarmerer denne anmelderen fullstendig i senk.
Jeg anbefaler, så sterkt jeg kan, alle jazzfestivaler som opererer med street parader, gratis utekonserter som skal lokke publikum til konsertene, og klubber som vil ha fortgang i ølsalget, til å booke dette strålende bandet. For dette er musikk man blir glad av, uten at det blir «kleint» og påtatt. Vi snakker ekte glede! Og i presseskrivet er det påført en note fra Richard Underhill, hvor han skriver: «Hope you enjoy the music, Jan! All the best!». Jeg ikke bare liker platen, jeg simpelthen «Love it!»
Jan Granlie
Richard Underhill (as, bs), Kelly Jefferson (ts), Matt Lagan (ts), Mike Downes (b), Stich Wynston (dr)
