Den amerikanske multiinstrumentalisten Tyshawn Sorey er en av de virkelig nye stjernene på den amerikanske jazzhimmelen. Han er født i Newark i 1980, og ved siden av å være en ytterst habil trommeslager, er han også komponist, trombonist og pianist.
Siden han ble uteksaminert fra William Paterson-universitetet , har han vært en ettertraktet musiker i mange forskjellige musikalske uttrykk. Han er både en talentfull utøver og komponist. I august 2009 kuraterte han en måned på jazzklubben Stone, en av New Yorks nye, populære klubber, som blir eid av John Zorn .
Sorey har en Master of Arts i komposisjon ved Wesleyan University i Middletown, Connecticut, og høsten 2011 begynte han på sitt doktorgradsarbeid i komposisjon ved Columbia University. Han tidligere sluppet tre album i eget navn: «That/Not» (2007, Firehouse 12 Records), «Koan» (2009, 482 Music) og «Oblique» (2011, Pi Recordings ) og nå hans nye «Alloy» på Pi Recordings). Han har spilt med bl.a. Wadada Leo Smith, Steve Coleman, Anthony Braxton, John Zorn, Steve Lehman, Joey Baron, Muhal Richard Abrams, Pete Robbins, Vijay Iyer, Dave Douglas, Butch Morris og Sylvie Courvoisier. Sist vi hørte ham var I duo med den nederlandske pianisten Misha Mengelberg under Moldejazz i 2011, hvor de gjorde en magisk duo sammen.
Nå er han altså ute med «Alloy» som trio med pianisten Cory Smythe og bassisten Christopher Tordini.
De starter og avslutter med låtene «Returns» og «A Love Song», som begge er omtrent så langt fra Sorey det er mulig å tenke seg. Dette er romantisk jazz(?), helt på grensen mot romantiske svisker, som vipper helt på kanten til å bli Richard Cleiderman eller noe i den sjangeren. To pianolåter, hvor bass og trommer kun er med for å støtte opp om det romantiske pianospillet. Det er vakkert, men altfor søtladent etter min smak.
Andrelåta «Movement» fortsetter i samme stilen, og vi må virkelig sjekke coveret for å være sikre på om dette virkelig er vår venn Sorey. Men alt ser ut til å stemme. Musikken er som sukker, og selv om det innimellom skjer litt skjøre og fine ting, så blir dette rett og slett for søtt.
Så skjer det endelig noe i tredjelåta «Template». Bassen begynner med improvisert, fritt spill sammen med sjefen sjøl. Men så stopper det nesten helt opp, før vi plutselig får litt trommespill fra Sorey, og vi tenker: Endelig! Pianisten og bassisten kommer inn og vi får endelig litt velspilt jazzmusikk. En fin oppbygd og interessant komposisjon, hvor pianisten gjentar det samme riffet over en lang periode, mens bassen og trommene gjør låta spennende.
Så avslutter de med «A Love Song», og vi er i grunnen litt tilbake til start. Det er pianoet som fører an, det hele er ytterst minimalistisk, og jeg må innrømme at jeg har problemer med å følge progresjonen. Det blir rett og slett for stillestående, selv om det er vakkert og alt det der. Jeg savner rett og slett Tyshawn Soreys kraftige fraspark og fingeravtrykk på innspillingen.
Platen er tilegnet minnet etter Butch Morris (1947-2013) og Herman Edward Sorey n(1937-2013), og det kan godt hende at begge disse liker platen, der de hører den fra det hinsidige, men for meg, som fremdeles er her nede med mine daglige problemer og gleder, klarer jeg ikke å bli veldig begeistret over denne innspillingen. Dessverre. Men kanskje er det behov for akkurat denne, neddempede musikken når man lever i et hektisk liv i New York City?
Jan Granlie
Tyshawn Sorey (dr), Cory Smythe (p), Christopher Tordini (b)
