Den amerikanske duoen Vijay Iyer og Wadada Leo Smith, har i flere sammenhenger vært medlemmer av det samme bandet, men dette er, så vidt jeg vet, første gangen de to møtes i studio for å gjøre et duoopptak.
Iyer har sine røtter i India, siden faren er tamil, som emigrerte til USA. Vijay ble oppfostret med musikk, og spilte fiolin i 15 år, før han gikk over til piano.
Wadada Leo Smith var en av de tidlige ECM-musikere, bl.a. med platen «Divine Love» fra 1979, men han har vært aktiv på mange selskaper siden det, og hans «The Great Lakes Suites» fra 2014, ble et slags endelig gjennombrudd.
På «a cosmic rhythm with each stroke» får vi egentlig tre låter, hvorav den andre ««a cosmic rhythm with each stroke» er skrevet av de to i fellesskap, og er delt inn i sju deler og er tilegnet Nasreen Mohamedi, en billedkunstner som levde fra 1930-1990, og som utmerket seg med sine minimalistiske bilder. Det er også Mohamedi som står ansvarlig for det fine bildet på coveret.
Det siste sporet, «Marian Anderson» er skrevet av Smith, og er tilegnet sangerinnen Marian Anderson fra Philadelphia, og som var en av USAs fremste negro-spirituals-sangere.
I likhet med en hel del av de andre ECM-platene som er kommet de senere årene, foregår det meste også her i et rolig og neddempet miljø. Men allikevel er det noe med denne innspillingen som gjør det friskere og mer vital enn mye av det vi har fått fra selskapet den senere tiden.
For det første er Wadada Leo Smith en strålende trompeter, som kan sin frie historie, og som her virkelig boltrer seg over de fine pianoleggene til Iyer. Særlig kan jeg like den lange tittel-suiten, hvor de begge utfordrer hverandre på en utmerket måte, samtidig som det er en fin helhet over det hele. Her bruker også Iyer, ytterst effektivt, Fender Rhodes og elektronikk, som vi nesten ikke har hørt tidligere.
Førstesporet, «Passage» er en fin innledning, men som låter akkurat så ECMsk at jeg blir litt skeptisk. Men de to herrene overbeviser meg kraftig kun etter få minutter, og det hele blir en meditativ og fin affære.
Sistesporet, Marian Anderson», er nesten usigelig vakker i sin enkelhet, men samtidig gir det plass til at de to kan bruke tid og utvikle spillet og stemningen som oppstår i studioet på en vakker måte.
I det hele tatt er dette blitt en flott ECM-produksjon. Det er jo (nesten) aldri noe å utsette på lyden på platene fra det tyske selskapet, men her synes jeg nesten de overgår seg selv. Nydelig!
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp), Vijay Iyer (p, Fender Rhodes, elec)
