Wiz er et transnasjonalt prosjekt som består av Iago Fernández på trommer fra Cangas i nordvestlige delen av Spania, rett nord for grensen til Portugal, den franske gitaristen Wilfried Wilde og José Pedro Coelho fra Porto på tenorsaksofon, og på dette albumet har de med trompetisten Óscar Latorre, fra Basel, på to av låtene. Dette er trioens debutalbum, og selv sier de om prosjektet at det først og fremst er låtformatet som gjør platen. «Først av alt, er det låtformatet, selv om det ikke er noen låter i seg selv. Temaene er rundt tre minutter, litt mer eller mindre, med få unntak, strukturene er markant melodiske og trompeten tar stemmens plass i de to låtene Latorre medvirker.
Jeg kjenner ikke til de enkelte musikerne fra før, men fra starten, «Purle Light», er dette musikk som har noe i nærheten av samme energi og tyngde som de solide saksofonistene fra 60-tallet som John Coltrane og Pharoah Sanders. Men der hvor Coltrane og Sanders dyrket saksofonen som hovedinstrumentet, er musikken på denne innspillingen helt annerledes, mer «moderne» eller rettet mot vår tid, og hvor gitaristen Wilfred Wilde, som den som «holder temperaturen nede» og gjør dette til en personlig og fin reise i den «moderne» jazzen.
Og det er mest i de mer hardbop-relaterte sekvensene hvor tenorsaksofonen virkelig legger seg i førerposisjon med stor tyngde. I de roligere partiene blir musikken litt mer utsvevende og litt vanskeligere å ta tak i.
Men musikken er hele veien fin, og det er når de virkelig «kliner til», som i åpningssporet og den fine «Mola», hvor de er godt inne i hardbopen, at dette virkelig «sparker fra».
Komponeringen er (nesten) jevnt fordelt mellom de tre bandmedlemmene, og selv om de skriver forskjellig, er det en fin sammenheng i låtmaterialet.
Og når man setter seg ned og lytter seg gjennom hele albumet, får man en følelse av at de tre (fire) har interessante historier å fortelle, som ikke er åpenbare, men som gir lytteren muligheten for en reise gjennom mange landskap og fortellinger, som ofte er tilbakeskuende i tid, spesielt på grunn av den dype og fine tonen i tenorsaksofonen, når han får lov til å operere nede i registeret.
Og i de låtene hvor Latorre bidrar, får vi en trompeter som ligger tett på en moderne versjon av Kenny Wheeler, noe som passer perfekt inn i helheten.
Jeg har lyttet meg gjennom denne platen en rekke ganger, og for hver gang oppdager jeg nye ting i detaljene som jeg setter pris på. Jeg har nevnt saksofonspillet som en (stort sett) positiv ting. Men det er også mye spennende spill fra gitaristen Wilde, som favner mye av den moderne jazzhistorien hvis man snakker om de lyriske utgavene av arten, så som Bill Frisell, som jeg synes han ligger tett på, mens Jim Hall er en annen som dukker opp i bakhodet. Og trommespillet til Fernández er lyttende, løst og fint, og følger de to (tre) andre musikerne på en fremragende måte.
Dette er blitt en fin reise i nyere jazzhistorie, og det er mye som skjer i løpet av disse 13 «strekkene», som hver for seg, og sammen, er med på å gjøre dette til en fin musikalsk opplevelse. Men man skal sette seg ned med hele albumet og spille det fra start til mål. For det er helheten i «verket» som gjør dette til en spennende reise.
Jan Granlie
Iago Fernández (dr), Wilfried Wilde (g), José Pedro Coelho (ts), Ôscar Latorre (tp)
