Skiver du bør ha

JOHN COLTRANE

«The Complete 1961 Village Vanguard Recordings»
Impulse IMPD4-232 (1997)

Den klassiske kvartetten blir til

I 1960 syntes John Coltrane at nok var nok. I motsetning til i 1957, da han ble sagt opp av Miles Davis i superkvintetten til sistnevnte, var det Coltrane som nå presset på for å forlate Davis’ første store kvintett og sekstett. Miles Davis var ikke spesielt begeistret.

Coltrane lot seg derfor overtale til å bli med på Europa-turneen til Miles Davis i mars og april 1960. Og takk for det, vil mange si. Denne turneen har skapt timesvis med fantastiske opptak, mange av hvilke som etter hvert har blitt offentlig tilgjengelige.

Men nå ville han være bandleder selv. Tilbake i USA etter turneen prøver han å komme i gang. Og langsomt blir jazzhistoria til. Han får en kontrakt med klubben Jazz Gallery i New York om å spille der i april og mai rett etter Europa-turneen. Etter noe uttesting ender han opp med et band med Steve Kuhn på piano, Steve Davis på bass og Pete La Roca på trommer. Kontrakten blir forlenget etter en stund, og bandet fortsetter på samme scenen helt til begynnelsen av juli.

Men underveis erstattes Kuhn av en ung pianist som Coltrane møtte som 18-åring i sin hjemby Philadelhia tre-fire år tidligere. Navnet til denne unge pianisten var McCoy Tyner. Trenger vi å si mer? Noe av musikken fra Jazz Gallery – basert på amatøropptak fra salen – ble gitt ut som en uoffisiell utgivelse på RLR Records i 2011.

Tidlig i september 1960 ble La Roca erstattet av Billy Higgins på trommer. Mens kvartetten spilte i Zebra Lounge i Los Angeles og Jazz Workshop i San Francisco fikk plateselskapet Roulette lov av Atlantic til å gjøre et studioopptak med denne kvartetten, senere utgitt under tittelen «Like Sonny».

Men i følge et intervju med Elvin Jones i 1968 var Billy Higgins bare en erstatning i bandet for ham selv, da Jones ikke hadde mulighet til å bli med til California da Coltrane spurte ham før turen til Vestkysten. Men Elvin Jones ble Coltranes faste trommeslager tidlig i oktober 1960. Da Coltrane spilte i Denver kom Elvin på plass i bandet.

I løpet av siste halvdel av oktober 1960 fullførte Coltrane kontrakten sin med Atlantic med sitt nye band, jf. platene «Coltrane Jazz», «Coltrane’s Sound», «Coltrane plays the Blues» og «My Favorite Things».

Coltrane på Impulse

I januar 1961 ble Steve Davis erstattet med Reggie Workman på bass og dermed var den klassiske kvartetten etablert. Med Tyner, Workman og Jones på plass var terningen kastet. Som Cæsar sa det da han krysset Rubicon: Alea iacta est!

Denne kvartetten besto, med Workman eller Jimmy Garrison på bass fram til slutten av 1965, da den ble erstattet av bandet som fulgte Coltrane i den siste perioden før han døde i juli 1967, bandet som hadde med bl.a. Alice McLeod, senere Alice Coltrane, Rashied Ali og Pharoah Sanders. I løpet av årene 1961-65 med det som gjerne omtales som den klassiske kvartetten, redefinerer Coltranes band hva moderne jazz dreier seg om.

I mai og juni 1961 går Coltrane i studio med et stort band organisert rundt denne kvartetten, supplert med bl.a Eric Dolphy. Resultatet ble plata «Africa/Brass», den første utgivelsen under kontrakten med Bob Thiele’s Impulse. Fra juli 1961 og utover i begynnelsen av 1962 blir Dolphy en fast del av Coltranes turneband.

I slutten av november dette året skulle den nå etablerte Coltrane-kvintetten ut på en omfattende Europa-turne organisert av Norman Granz under headingen Jazz at the Philharmonic. Turneen skulle ha to band, Coltranes og Dizzy Gillespies sekstett. Trane og Dizzy var gamle kjente. Som kjent spilte Coltrane med Gillespie ti år tidligere, men jeg tipper Dizzy fikk bakoversveis av hvor langt den nå 35-årige Coltrane hadde beveget seg fra det stedet de var sammen i 1951.

Village Vanguard

Sommeren 1961 var det Bob Thiele fikk ideen om å gjøre live-opptak av Coltranes kvintett før de dro på Europa-turneen. Fra 24. oktober 1961 skulle Coltrane spille på Village Vanguard på Manhattan i New York med kvintetten sin. 1.-5. november installerte Thiele derfor opptaksutstyret i klubben og tok opp nesten fem timer med fantastisk og drivende musikk. Siden det har verden aldri vært den samme.

Impulse ga ut LP-en «Live at the Village Vanguard» tidlig i 1962, med tre av låtene fra opptakene. Etter hvert kom mere av materialet ut, særlig etter Coltranes død. Men det var først med 4-CD-boksen «The Complete 1961 Village Vanguard Recordings» i 1997 at vi fikk alt som befant seg på tapene fra den gangen. Vi får høre det fantastiske modale verket «Impressions» i noen av de tidligste utformingene. I samtiden ble låta av og til ble feilbetegnet som «So What», da det har den samme strukturelle oppbygningen som Miles Davis’ klassiske modale innovasjon. Coltranes originale «India», og hans himmelstrebende «Spiritual», får vi begge i fire sterke versjoner. Hans vakreste ballade overhodet «Naima» i to vakre framføringer.

Og slik fortsetter det i over fire og en halv time. Hele boksen er et mesterverk, fra ende til annen. Riktignok er boksen nå nesten tjue år gammel, men den er utrolig nok fortsatt å få tak i. Så skynd deg!

Riktignok er den digitale mastringen nå noe historisk, gjort som den er på basis av 20-bits teknologi. Lyden er mer enn god nok, for de fleste vil den nok synes som framifrå. Jeg tror allikevel at nyere teknologi kan løfte fram ytterligere detaljer og lyse opp i noen lydmessig mørke partier. Men i påvente av en oppgradert vinyl-produksjon som kanskje aldri kommer, er det bare å slå til.

Et must for enhver som kaller seg en jazzfan.

Johan Hauknes