SILDAJAZZ, DAG 1, ONSDAG 11. AUGUST 2021: Denne rare byen der småkirkeligheten lurer bak hvert hjørne slutter aldri å sjarmere oss. De av våre lesere som husker våre meldinger herfra for ett år siden, husker også at denne byens innbyggere som en refleksjon av skipsfartens sentrale plass i byens historie, gjerne omtales som «arabere». Hvorfor er det mange diskusjoner om. En by og et omland som synes bygget på en treenighet av sild, skipsfart og bedehus, der det til tider kan synes å være langt mellom de visuelle blomstene i bybildet. Men de er der, den som leter, finner.
Men dette er også et område som oser av en annen og større historie enn historiene om de pietistiske vekkelsene som gikk over landet i løpet av siste halvdel av 1800-tallet. Factum est: Traktene rundt Haugesund er dominert av sundet mellom fastlands-Norges 23. største øy, Karmøy og baklandet Haugaland. Dette skaper det strategiske faktum som gjorde dette området til ett av de aller viktigste basene for politisk og økonomisk makt for 1500 år siden. Karmøy ligger som en gedigen stormskjerm mot storhavet utenfor med dette sundet i le av øya. Sundet er da også en av de mest sentrale delene av den maritime handelsveien langs kysten som skal ha gitt opphavet til landets navn, norvegr, eller nordveien. Den indre skipsleia var viktig for den omfattende transporten av handelsvarer, først og fremst fisk og andre sjøprodukter, som startet opp for fullt etter ta vikingtida var over. Men allerede lenge før dette var denne leia en sentral fartsåre.
Her kunne småkonger og høvdinger kontrollere og legge toll på varetransporten som passerte, og spesielt gjennom det trange sundet mellom dagens Avaldsnes og Aksdal på andre siden. Den som kontrollerte dette sundet, kunne tjene seg rike og mektige med makt over et betydelig større omland.Fordi Avaldsnes skapte en hals i sundet, ble dette et sted der passerende båter måtte legge bi og vente på gode strømforhold, ble det også et sted der det var lett å ilegge og avkreve toll av passerende båter.
Sagnene forteller oss at småkongen Augvald, som blant annet skal ha rådd over viktige deler av Vest-Telemark — han var med det, nærmest selvfølgelig vil noen av oss med røtter i området, si, telemarking — og heiene mot Rogaland en gang ved oppstarten av merovingertiden i norsk historie. Vi snakker dermed om den mytiske perioden av norsk historie som blant annet fortelles og gjenskapes i Ynglingesagaene og i Flateyjarboka, perioden forut for oppstarten av vikingtida mot slutten av 700-tallet.
Kong Augvald erobret etter hvert store deler av Haugalandet og etablerte et kongssete som fortsatt i dag har navn etter ham, Avaldsnes — Augvalds sete. Men det er samtidig også spor i dette området etter tidligere jernalderstorgårder på Karmøy som går helt tilbake til Frodefreden, til perioden med Pax Romana, tidlig i vår tidsregning. Sagnet om slaget der kong Augvald kjempet mot kong Ferking kan peke tilbake til disse gårdenes betydning. På 600-tallet etablerte etter dette den mytiske kong Augvald et kongssete som kom til å dominere store deler av norsk historie gjennom de neste 6-700 årene. I en viss forstand kan det hevdes at Avaldsnes kan ses som ett av de aller første hovedsteder og maktsentra i det som ble Norge, i den framvoksende statsdannelsen. Idet minste fram til Olav Kyrre ca. 450 år etter kong Augvald etablerte Bergen som et maktsentrum. Lesere med røtter i Vestfold vil nok kreve en replikk til disse påstandene.
Men uansett er det et faktum at den strategiske plasseringen av neset i Karmøysundet, og den kontrollen det ga over skipstrafikken, la grunnlaget for mange seinere konger og herskere. En av de seinere kongene som hersket på Avaldsnes og med det la grunnlaget for sin makt, var Harald Hårfagre. Harald Halvdansønn kontrollerte på slutten av 800-tallet etter sigende store deler av Rogalands- og Hordalandskysten, steder som etter hvert også ble sentre for kristningen av Norge.
På Avaldsnes står fortsatt i dag en steinkirke som ble satt opp etter ordre av Håkon Håkonsønn på midten av 1200-tallet. Denne kirken erstattet antakeligvis en stavkirke som selv gikk tilbake til den trekirken om sagaene hevder Olav Trygvassønn bygget her, hundre år etter at Harald med håret rådde grunnen. Med utgangspunktet i Karmøy og maktbasen på Avaldsnes var det altså at Harald Hårfagre etter historiene som ble nedskrevet på Island tre hundreår seinere, samlet Norge, alt mens han lot håret gro seg lenger enn langt.
Avaldsnes synes altså å ah vært et maktsentrum av regional og nasjonal betydning i det minste fra ca. 500 evt, antakeligvis går dets betydning tilbake til fire-fem hundreår før dette. Så selv så seint som rundt 1350, og ved Kalmarunionen femti år seinere, var Avaldsnes fortsatt et nasjonalt kirkelig sentrum: Avaldsnes kirke ble i seinmiddelalderen utpekt som en kollegiumsbasert kirke, som en av fire såkalte kollegiatkirkene i Norge. I dag ville vi vel kalle dem ‘domkirker’. Disse kirkene i Bergen, Oslo, Tønsberg … og altså Avaldsnes, var de aller første høyskoler, eller universiteter, med ansvar for høyere utdanning av prester og embetsmenn.
Men alt dette hadde sin parallell i det som skjedde i Bergen. Etter at Olav Kyrre etablerte jazzklubber og andre gildeskåler, før hanseatene sørger for at denne galskapen blir undertrykt, for Hansa liker som kjent ikke jazz, skulle det gå 900 år fra Kyrre Olavs nedlegging av Nattjazzens grunnstein til Nattjazzen igjen kom ut av hanseatenes lange skygge.
Hvordan kong Augvald så på fest og moro, og improvisert musikk vet vi ikke. Men at det har vært mye improvisert moro og annen jazz på Avaldsnes i hundreårene etter, er det overhodet ikke tvil om, selv om det nok er vanskelig å se for seg Olav Tryggvassønn swinge seg til tonene fra en saksofon en sein kveld i midten av august 987 ved hoffet på Avaldsnes! Men som i Bergen skulle det gå mange hundreår før denne jazzen ble institusjonalisert.
Først ett tusen år seinere skjedde det musikalske ting litt lenger nord i sundet. Der hadde middelalderens verdifulle og maktbringende transport av tørrfisk, hummer og andre godsaker fra havdypet i mellomtiden blitt erstattet av opphenting, prosessering og salg av havets sølv — av clupea harengus — av silda. For det var silda, og ikke kongssetet eller kontrollen over skipstollen, som ga navnet til den nye jazzfestivalen, det nye gildet i Haugesund, som ble startet ett tusen år etter at Olav Tryggvassønn svingte seg — antakeligvis til harpeklang — på Avaldsnes.
Sildajazzen, som nå er inne i sin trettifemte årgang, har gjennom årene forandret karakter. Mens det tidligere har hatt ord på seg for å være tradjazzorientert, med et etter hvert sterkt innslag av folkefest og mainstream jazz, har den de siste årene endret seg til å bli en moderne jazzfestival med et program som dekker alle typer musikalske uttrykk, også de mest eksperimentelle og avantgardistiske.
Her lever side ved side med dette, også pop-orienterte acts, sammen med uttrykk der tradisjonene fortsatt puster og ånder. Ikke minst er det siste gjenspeilet i at Nils Økland er årets festivalmusiker, en slags residentordning som i år for aller første gang institusjonaliseres. Den fortsatt nye festivalsjefen Andreas Meland går langt i å antyde at dette kan bli en varig side ved Sildajazzen.
Årets festivalplakat og med det også forsiden av programheftet, domineres av en stilisert fisk i et fargespekter fra gult, via rødt til indigo og fiolett på svart bakgrunn. En gammel fysiker som meg blir svimmel av tanken på hvordan fargenes bølgelengder og frekvenser varierer langs dette spektret. For det er ikke akkurat regnbuens spektrum, selv om det er et fargeutbrettet spektrum. Allusjonen til lysets fargespill i de store blanke skjellene på silda er åpenbar, på tross av at dette fargespillet nødvendigvis ville være regnbuens spektrum.
Allusjonen til sild fungerer også på tross av at halefinnen til den stililserte plakatfisken ikke bærer det som er sildeartenes kanskje viktigste kjennemerke ved siden av de store blanke, lysreflekterende skjellene, nemlig en stor og kløftet halefinne. Den rett avkortede halefinnen peker vekk fra sild og over i en mer generisk klasse av beinfisk.
Og da er det klart: For vi ville ikke vært på Haugalandet om det ikke også var en bibliofil allusjon gjemt her i denne plakaten. Det ble raskt påpekt av enkelte at dette programheftet kunne minne om de små utgavene av Det Nye Testamentet som mange av oss fikk utdelt på skole eller annen aktivitet i barndommen og ungdommen. Den stilliserte fisken på forsiden og plakaten har da en helt åpenbar allusjon. Det er en allusjon som starter med et faktum som mange av oss kjenner til: Det greske ordet for fisk er ἰχθύς — ichthys. Tidlig i kristendommens historie ble dette ordet retroaktivt forstått som en forkortelse for Ἰησοῦς Χρῑστός Θεοῦ Υἱός Σωτήρ (Iesous Khrīstós, Theou Huiós, Sotér), eller Jesus Kristus, Guds sønn, Frelser. Derfor ble fisken med det raskt et tidlig og hemmelig symbol for de kristne i de to første hundreårene i Roma.Fisken var de tidlige kristnes versjon av bindersen i jakkeslaget i Norge i perioden 1940-45. Et symbol på at ‘Vi holder sammen’.
Slik kan en undre seg og la tankene spinne i denne lille rare byen som altså er tuftet på kongemakt, sild og bedehus. Edvard Grieg-ekspert Erling Dahl jr. sa det slik til oss på torsdag: Om det ikke hadde vært for kirkene, ville bedehusene stått side ved side på Haugalandet. Men like ved bedehusene ligger også restene av et kongssete som trekker linjer to tusen år tilbake i tid. Silda sier seg nesten selv.
Vi starter årets festival ved åpningsseremonien på museumsområdet på Dokken. Årets festivalåpner er statsminister Erna Solberg. Den som hadde håpet av statsministeren ville ha nyttet anledningen til å komme med noen konkrete signaler og forpliktelser til kulturarbeidere i vårt eget land, ble sørgelig skuffet. Særlig i et valgår der vi alle er slitne etter koronatiske restriksjoner som har gitt store deler av det norske frilansbaserte musikklivet noe som bortimot likner et ‘berfusverbot’,
Når Solberg da hevder at «… denne regjeringen ser på kulturlivet som en av samfunnets byggestener …» oppleves vel dette bortimot som et slag i ansiktet, spesielt etter de erfaringene mange musikere har med regjeringens tafatte somling og systematiske forskjellsbehandling av musikklivet. Når Solberg står og sier at hennes parti i neste vil rydde opp i svikten i behandling og oppfølging av psykisk sykdom, er vi mange psykisk syke som opplever dette som et svik, etter at hun har sittet i åtte år som regjeringsleder med et utall av muligheter til å gjøre noe med det.
Men denne skuffelsen legger vi raskt til side for det show og den gledesskapende musikken som Nils Økland, Stian Carstensen med venner utøver. Nils Økland sammen med Åsne Valland Nordli starter med noe jeg oppfatter er bygget over Geirr Tveits «Hundrad folketonar frå Hardanger». Carstensen er jo et fyrverkeri i seg selv om går utenpå det aller meste av det du kan oppleve i norsk kulturliv, overhodet. Tusenkunstner er et godt ord for å beskrive et oppkomme som Carstensen. Det var vel den nederlandske musikeren Ernst Reijsegger som sa det, at «… gi Stian Carstensen et hvilket som helst instrument, og etter et par dager er han virtuos på det!».
Nils Øklands omgang med norsk folkemusikk, som fornyer, som gjenskaper og som nyskaper av folkemusikalske tradisjoner, slutter aldri å forundre. Alt er lov, og alt er mulig. Filosofien er enkel, like mye som den er vidtrekkende: The sky is not the limit … it is just a step along the way! Jørn Hilme, Tarjei Augundson, eller Myllarguten som han er bedre kjent som — og ei lang rekke andre spelemenn, ville alle ha nikka svært anerkjennende til Øklands «… spil, spik og leik» som vi ville sagt det i de vestre delene av Telemarkene.
Vi vil også ha med oss åpningskonserten med Miss Tatis Eyemba, Tatiana Palancas kritikerroste familieforestilling som i måneder har gått på Den Nasjonale Scene i Bergen. Tatis fortelling om Eyemba — det å bo i blokk — er basert på historier rundt hennes egen oppvekst, først og fremst i Laksevåg i Bergen, belyst av perspektiver fra hennes fødested i Setubal i Angola. Her gjør festivalsjef Meland et trekk som er spennende og vågalt. Åpningskonserten — som vanligivs er forbeholdt de store internasjonale navnene — er programmert mot barn og familier med barn, med et prosjekt som startet som et bestillingsverk for Bergen jazzforums barneorienterte konsertserie, Bajazz.
Framføringen av denne forestillingen var, fra denne anmelders synspunkt, preget av en rotete og tildels svakt kommuniserende gjennomføring. Jeg utelukker ikke muligheten for at dette kan ha å gjøre med at jeg nok ikke er en del av denne forestillingens sentral målgrupper. Men jeg satt litt for ofte med følelsen av å være på den lokale skolen eller bydelshuset og oppleve en lokalt initiert forestilling av bydelens egen ungdom og befolkning. Hyggelig for foreldre og tanter, onkler og naboer, men med mindre allmenn interesse. Men det var allikevel tydelig at de barna som var omkring der jeg satt, var fornøyde, om ikke nødvendigvis henrykte. Budskapene i forestillingen er enkle, ofte nærmest naive i sin framstilling og innhold, med musikalske og koreografiske arrangementer som ikke er så mye mer sofistikerte. Men forestillingen reddes av Palancas formidlingsevne og overstrømmende glede i møte med publikum. Men jeg erkjenner at dette kan være en refleksjon av en publikummer som langt fra er i konsertens målgruppe.
Som tidligere koronafrie år arrangerer Vestnorsk jazzsenter i samarbeid med Music Norway og Utenriksdepartementet i år et Jazz Norway in a Nutshell, der moderne norsk improvisert musikk presenteres for et utvalg av utenlandske journalister og konsert- og festival-arrangører. Vi får med oss kveldens to show-cases som er arrangert for dette publikummet. Aller først supersekstetten Finity, som med utgangspunkt i duoen SKRAP, med Anja Lauvdal og Heida Mobeck, består av Hanna Paulsberg på saksofon, Torstein Lavik Larsen på trompet, Kyrre Laastad på live elektronikk og Andreas Wildhagen på trommer.
Dette er mitt første møte med denne sekstetten, og la meg si det med en gang, dette vil raskt bli en favoritt for de mange som aktivt følger nord-europeisk improvisert musikk i dag. Det sitter som ei kule i varmt Kviteseid-smør, som rosinen i pølsa og som mandelen i grøten. Anja Lauvdal er en fullbefaren mester og gruppefører. Dit hun leder blir det alltid god musikk. Hennes alter ego, Heida Mobeck med sin tuba, utvidet med svakstrømsinstallasjoner som dupper når tubaen ditter, eller omvendt, er herlig til stede i musikken. Hanna Paulsberg slutter aldri å imponere, å lytte til henne er som å la tonene av hennes horn legge undulerende bølger i bakoversveisen hun gir oss. Wildhagen har etablert seg som en sterk stemme på skinn og cymbaler de siste årene, en mann med store ører, vidfaren polyrytmikk og et bredt smil når alt er på plass. Og det er det stort sett hele tiden.
Andre show-caset denne kvelden er de tidligere JazzINTRO-vinnerne fra 2016, et kollektiv som har slått fra seg på mange scener i årene etter. Og der musikerne i dette bandet i disse fem årene har evnet å etablere seg som sterke bidragsytere til utviklingen av ny, frittgående musikk. Fra høyre, Karl Bjorå på gitar, Andreas Winther på trommer, Petter Kraft og Karl Hjalmar Nyberg på tenorsaksofoner, og Martin Myhre Olsen på alt- og sopransaksofon, Henrik Lødøen på trommer, og så ytterst til venstre, dagens superreserve, Trygve Fiske på bass.
La meg si det slik, i løpet av koronanedstengningen har den fryktinngytende superhaien Otodus Megalodon, eller Big Tooth, utviklet seg til å bli et enda mer strømlinjeformet og varmevekslende vidunder. For riktignok kunne Megalodon før den døde ut for 3-4 mill. år siden, bli opptil tjue meter lang, men den likte visstnok dårlig nedkjølingen av verdenshavene som skjedde under istidene. Dagens Megalodon trives i både varme og kalde miljø, dette er blitt en smekker og til tider dansende skapning som skjærer vakre linjer gjennom verdenshavene. Effektivt utnyttes musikkens byggesteiner og indre økologi til å skape medrivende musikk. Det er en utsøkt glede å la seg omfavne av Megalodons store gap.
I motsetning til for seks-syv år siden da vi hørte dem for første gang, er det nå etablerte musikere i dette bandet, musikere som vil et sted med sin musikk. Eller rettere, de legger opp en hel liste av steder de vil bevege sin musikk til, og legger opp en kjørerute som er både effektiv og energiøkonomisk, men som også er lagt inn med stopp og tid nok på veien, for å nyte de gedigne utsiktspunkt med til tider nærmest majestetiske utsyn som de skaper. Som erfarne musikere sørger de også for å gi oss tid og ro til å verdsette disse utsiktspunktene og det utsynet de gir oss. De rusher ikke umiddelbart videre til neste høydepunkt.
Vi avslutter kvelden sammen med et stort publikum som får oppleve stor underholdning og drivende god musikk på Høvleriet sammen, med Stian Carstensen. Med enkle midler, troen på utrydningstruede instrumenter, instrumenter som nok i følge mange også burde vært utryddet ved lov, det vil si: trekkspill, banjo og steel-gitar, skaper han en drøy time der magemuskulaturen mange timer seinere fortsatt verker. For et oppkomme. For en musikalitet. Verbal og musikal sprøyte, en musikalsk fontene. Ari Behn — må han hvile i fred — må gjerne ha opplevd lysfontener, men de tonale fontener av lys, latter og sunnhetsbyggende latter som Carstensen skaper er allikevel noe helt annet.
Hva har så «God Save the King», Tre nøtter til Akspepott, Felix Arndts «Nola», kongens underliv, G.F. Händel, fasanjakt, Laila fra Lødingen og et sparkende muldyr felles? Ikke aner jeg, men Stian Carstensen er i stand til binde det sammen så alt virker helt naturlig, og ikke det minste springende eller påtatt. Når en bulgarsk elleve-takter — eller en skeiv firetakter som er den åpenbare dansende versjonem — river og sliter i bein og armer og vil ut! ut! over de høye fjelle, da slår det deg: Denne musikken med en utsendt Stian Carstensen skulle vært utskrevet på blå resept til folkets allmenne oppbyggelse og styrking i troen. Til alle med innlagt vann og utlagt tarm.
«A Nightingale Sang in Berkeley Square» suger tak i deg og vekker sterke minner om NHØPs solo-versjoner av denne låta. Når så Carstensen avslutter med «The Final Countdown» er det bare å telle ned mot natt.
Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag.
Festivalen har dekket reise og opphold.
Tekst og foto: Johan Hauknes
