VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, FREDAG 10. FEBRUAR 2023: Den svenske strengevirtuos og komponist Johan Lindström slapp sitt andre album med sin septett i februar 2021. Redaktørens anmeldelse av albumet On the Asylum kan du lese her.
Det er nå mer enn to år siden On the Asylum kom ut, og vi skulle ha opplevd denne musikken live for lenge siden. Men det er først nå vi endelig får anledning til å treffe igjen Johan Lindström Septett og har en sjanse til å bli presentert for den nye musikken.
Akkurat som vi ble det for fire år siden, da vi fikk presentert musikken fra septettens første album, Music for Empty Halls. Dette første debutalbumet er selvfølgelig også anmeldt på salt peanuts*. Mens debutalbumet var blant de Grammisnominerte, vant Lindström jazz-Grammissen for 2022 med On the Asylum.
Hvorfor måtte det gå to år før vi skulle få høre musikken fra andrealbumet? Vi husker det så godt! Disse minnene om hva som har skjedd siden de første meldingene kom i januar og februar 2020, fram til den fullstendige nedstengningen 12. mars dette året. De neste månedene og årene er med redusert og nesten bortfall av sosial kontakt, der levende musikk kun var noe som levde i minner om en annerledes og fjern fortid, er brennmerket inn i vår felles hukommelse.
I to år levde vi med store innskrenkninger i vårt sosiale og kulturelle liv, og mange musikere levde med noe som nærmest var et yrkesforbud. Opplevelsene sitter i ryggmargen på mange av oss. Allikevel er det slående hvor fort verden rundt oss synes å ha glemt alt dette, for å fortsette på en vei som ikke bare mangler alt av langsiktig bærekraft. Det er en vei som også igjen vil skaffe oss akkurat de samme problemene igjen … og igjen. En vei som akkurat som i 2020 vil bringe oss fram til kanten av stupet. I verden som helhet har vi ennå ikke sett hvor mye som ble ødelagt i denne perioden.
Midt oppe i det hele, er en slags trøst å tenke på dette: Det er kanskje noe basalt menneskelig i det som nå skjer. Vi er snare til å vende dårlige erfaringer ryggen, foretrekke å glemme dem og handle som om intet vondt kan treffe oss … igjen. Det var én vesentlig ting vi lærte, men som vi raskt synes å ha glemt.
Politiske strategier der alt måles i forhold til en effektivitets–logikk som forutsetter at alt er som før. En styringsfilosofi der vi kan tyne ut marginaler og kostnads–besparelser gjennom budsjettoperasjoner som har mange ganger har blitt karakterisert som ostehøvelmetoder. Det skaper sosialpolitiske systemer som er som dronten. Som den er disse tilpasset et system som ikke tåler endringer i rammebetingelser. Don’t rock the boat!
Og så er det akkurat det som vi vet vil skje, før eller seinere, noen eller noe vil rocke båten. Med slike tanker i hodet er det vel betimelig at vi er på vei til konsert der bandet vi skal se har sluppet et album som heter On the Asylum.
En slick åpning, med et funky drive – filmatisk, iscenesettende. Fra venstre på scenen: Jesper Nordenström på klaver, analog synth og el-piano, Johan Lindström på gitarer og pedal steel, og Konrad Agnas – som vi merker oss er iført et mørkt hodeplagg som vel ikke kan karakteriseres som annet enn en Becke-huva — på trommer. Og som vikar på bass denne kvelden, Ole Morten Vågan.
Deretter en blåserrekke som er Tower of Power verdig: Per Texas Johansson på tenorsaksofon, fløyte, samt på B♭-, kontrabass- og bassklarinett, Mats Äleklint på trombone, og Jonas Kullhammar på baryton- og alt-saksofon og piccolofløyte. Dette bandet er ute på en liten svorsk, eller svensk-norsk, turné, og heldigvis gjør de et stopp i Oslo.
Lindström – karakteriseres ofte i svensk musikkliv som en doldis: Få vet hvem han er, men mange har hørt hans musikk. Min umiddelbare reaksjon på dette er åpenbar: Nå må folk få vasket ut ørene og lært seg å lytte ordentlig. Lindström kan ikke, bør ikke, må ikke, skal ikke, være dold – skjult og ukjent. Akkurat som hans norske kollega Geir Sundstøl. Begge to har bidratt som bakmenn i mange sammenhenger, som bandmedlemmer, som studiomusikere osv., men er fortsatt underlig nok, så godt som ukjente i den allmenne og musikkinteresserte offentligheten.
Lindström gir deg livsbejaende musikk, musikk som får deg til å smile og le, til å klø deg ettertenksomt bak øret, … musikk som gir deg lyst på livet. Men det er en nøkkel til dette som ikke bare er vesentlig, den er et ufravikelig element i dette: Hans medmusikere. Med unntak av supervikaren Vågan er det samme bandet på scenen som 16. februar 2019. Den gangen sa vel Lindström noe slikt som at han hadde plukket sine egne favorittmusikere på jazzscena i Sverige. Og må det være lov å si, noen av våre også.
Referansene i Lindströms musikk er så mange og så rike at jeg formelig kjenner det vokser i bankkontoen. Vi vandrer fra svenske og öppna landskap til herlig Californisk krim-TV-musikk fra 1960-tallet og seinere. Alt i en unik blanding, en fusjon som ingen annen. Og når dette kombineres med en arrangørs orkestralt innstilte ører og sans for utvikling og dynamikk, så blir det uimotståelig.
Jag vill spela blues! For hvordan kan noe så enkelt som en blues i F, bli noe så fandenivoldsk medrivende, at du har mest lyst til å synge det ut? Det krever en trommeslager med driv, en arrangør og linjefører med sans for det dansbare, og en helvetes … dyktig trombonist, samt et par treblåsere som kan sette fyr på det enkleste tema.
Så skifter Johan Lindström over til en Stratocaster, og det bærer virkelig ut i stratosfæren. Før Henry Mancinis rosa panter – er han ikke blitt noe gråhåret, i det minste rundt ørene nå? – svinger innom. The Grey Panthers strikes again!
Men de kattemyke musikerne gir seg ikke med det: Det er ikke lenge før Lindström leder ensemblet ut i noe som umiddelbart ble klassifisert som en tango i Berlin. Og ut av denne tåka setter Nordenström noen blokkløp som umiddelbart flytter meg tilbake til gutterommet rundt 1970 der Spencer Davis Group med Stevie Winwood står på for fullt.
Johan Lindström våger seg så ut på å lansere «Bergen 22», som en hyllest til Bergen, mens han spiller her, midt i Oslo! Vågalt, men vi skjønner av fortsettelsen at det egentlig er en hyllest til mangeårig produsent og bookingansvarlig i miljøet rundt USF Verftet, Tom Svendsgård. Så da er det i orden – Svendsgård fortjener virkelig en slik hyllest.
Vi kom med en liten tanke om at vi med stor sannsynlighet ville få høre musikken fra On the Asylum. Det fikk vi ikke. Men i stedet fikk vi ett sett på nær innpå to timer, der de musikalske assosiasjonene danset i halvmørket rundt oss som alver i halvlyset i skogen i timene før soloppgangen. Der latteren satt like løst som lysten til å danse med alvene.
Vi fikk nemlig bare høre «Homeward» og «The Prom», den siste som ekstranummer, fra andrealbumet. I tillegg ble vi servert «Serengeti», «Music for Empty Halls» og «The Run» fra det første albumet.
For vi fikk mer enn det vi forventet: Vi fikk fire nye låter, «The Mist», «Reel», «Bergen 22» og «Mebazi». Samt en ekstra-ekstra, herlig solo-gitar av Lindström. Kanskje var dette en forsmak på det nye albumet som visstnok er på vei? Da er det i så fall bare å glede seg.
Er det noe å lære av Johan Lindström og hans musikk som er relevant for våre framtidige behov for beredskap overfor nye pandemier, miljøkatastrofer og sosiale omveltninger, som garantert vil komme i tiden framover? Er det noe vi kan lære av kommunikasjonen med nye erkjennelser fra kvalitativt god musikk, så er det vel at i smal, nytteorientert forstand, er det ikke stort vi kan lære av musikk. For det vi lærer, er noe helt annet — noe vesensforskjellig fra handlingsorientert, «nyttig» innsikt. Og vi lærer ikke da bare det helt åpenbare, som at all sosial samhandling mot et felles beste krever åpenhet, frihet, empati og stor gjensidig forståelse. Eller kort formulert; at det viktigste du gjør, er å gi din neste, din medskaper og kollega rom til å uttrykke seg selv og å sørge for å dyplytte til ham eller henne.
Du lærer noe langt viktigere enn alt dette: Du lærer hva som skal til for å realisere et godt liv! For å skape det som går utover statsviterens organisatoriske strukturer, samfunnsøkonomens tabeller og økonometriske analyser, sosiologens gruppedynamikk. Et noe som ikke lar seg kategorisere eller fange i enkle diagrammer. Vi lærer at som god musikk, fordrer et godt liv en robusthet og en lekenhet som bryter med alt vi en gang lærte om effektivitet, funksjonsorientering og nytte. Vi lærer at ved å følge slik logikk, så vil det gå med oss som det gikk med Dino og hans venner.
Tekst og foto: Johan Hauknes
