VINTERJAZZ, KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 18. FEBRUAR 2020: Vanligvis serveres det tre retter når man setter av en tirsdagskveld for musikalske måltider på Klub Primi i Kødbyen i København. En forrett, hovedrett og dessert. Men noen ganger, som i går, slår man like til med en fire-retters meny, hvor man starter med en hovedrett, fortsetter med forrett, får nok en hovedrett, og så avslutter man like godt med nok en hovedrett. Altså en aften for den virkelig sultne.
Og det startet med dansk jazz’ mest etterspurte, internasjonale navn, saksofonisten Lotte Anker som hadde arrangert et møte med den amerikanske trombonisten Steve Swell (hovedbildet). Swell er født i Newark, New Jersey den 6. desember 1954. Han studerte ved det lokale universitetet, før an flyttet den korte veien inn til New York City i 1975, hvor han virkelig startet sin musikalske karriere. Han spilte raskt i mer enn 40 band, fra salsa, storband (hovedsakelig med Buddy Rich og Lionel Hampton), og på Broadway i Bob Fosses «Dancin’». Han ble medlem av bandet til Makanda Ken McInture som førte til plateinnspillinger med blant andre Tim Berne, Joey Baron, Herb Robertson, Jameel Moondoc, Anthony Braxton, Cecil Taylor, William Parker, Bill Dixon, Butch Morris, John Zorn, Ken Vandermark, Paal Nilssen-Love, Lotte med flere. Han har ledet egne band, og de senere årene har han blitt en viktig del av den nye freejazz-bevegelsen i USA og Europa. Hans seneste plateinnspilling, «Brain In A Dish» på selskapet NoBusiness, hvor han spiller med pianisten og organisten Robert Boston og trommeslageren Michael Vatcher, ble nylig anmeldt her på salt peanuts* (anmeldelsen kan leses HER). Lotte Anker er en av de musikerne vi har skrevet mest om på salt peanuts*, siden hun stadig dukker opp i forskjellige, spennende, musikalske konstellasjoner.
Dette er to musikere som kjenner hverandre godt og som vet hvor den andre vil musikalsk. Derfor får vi en nesten sømløs duo som «samtaler» på en svært spennende måte, med temaer gode venner kan snakke om uten at det blir problematisk. De starter bak i lokalet, på hver sin side, og spiller seg fram mot scenen hvor de tar plass på hver sin stol. Anker med tenor-, alt- og sopransaksofon, og Swell med en litt sliten trombone som blir plukket fra hverandre under «marsjen» slik at han spiller uten slide, noe som gir en behagelig og lun tone i hornet, som Anker umiddelbart henger seg på og tar videre. Vi får tre «strekk» som alle er varierte og som alle inneholder tett kommunikasjon. Og siden vi vet at dette er musikk som skapes der og da, er det umulig å ikke bli fascinert. En nydelig start på et nydelig måltid.
Så får vi et sett med trommeslageren Michela Østergaard-Nielsen og trioen Nuala. Østergaard-Nielsen er svensk, men har vært bosatt i København i mange år. Her er hun med en rekke spennende, nyere konstellasjoner, mens Nuala, hvor hun spiller sammen med Mika Forsling på gitar, mbira, hankdrum og live electronics og Sofie Norling på vokal og live electronics, er ett av Østergaard-Nielsens eldre prosjekter som har pågått noen år.
Kanskje var det lpokalet og lyden, eller så var det overgangen fra Anker/Swell som ble for stor, eller så var det at musikken ikke fenget som gjorde at jeg falt litt av etter hvert. For her får vi en type musikk som man best husker fra 90-tallet og det belgiske plateselskapet Les Disques de Crépuscule og srtister som en tidlig utgave av Bel Canto, Mathilde Santing, Traces Thorn og Ben Watt, og popband som Tuxedomoon, Duruttu Column, Aztec Camera og Cocteau Twins. Det vil si, svevende musikk hvor vokalen gjerne er pakket inn i (altfor) mye reverb og svevende lydpaletter som ikke fenget min store interesse. Men musikerne gjorde en utmerket jobb. Østergaard-Nielsen er en lydhør og dyktig trommeslager, Forsling kan virkelig det elektroniske sammen med mbira og Norling har en svevende stemme med ok register som passer inn i sammenhengen. Men jeg savnet litt originalitet, særlig over vokalen, som kunne stukket seg ut fra det svevende lydbildet.
Vi hadde virkelig sett fram til å høre den svenske trioen Ullén/Petrini/Jernberg denne kvelden. Vi så for oss at vi skulle får høre usedvanlig vakker og sterk vokal fra Sofia Jernberg, en av de beste improviserende vokalister i verden, sammen med Anna Petrinis recorder, det vil si et monster av en blokkfløyte som ser ut som en treskulptur og som kanskje best kan sammenlignes med en bassklarinett, pluss en av våre favorittpianister, Lisa Ullén. Dessverre hadde Jernberg måtte melde forfall, så vi måtte klare oss uten vokal, men egentlig gjorde det ikke så mye.
For det settet vi fikk med de to var strålende. Ulléns minimalistiske pianospill og improvisasjon sammen med «blokkfløyten» ble en stor opplevelse. Spesielt fordi jeg synes kontrasten mellom de to instrumentene var såpass stor, at det skapte en helt spesiell, musikalsk stemning. Petrini er en mester i utøvelsen av dette monstret av et treinstrument, et instrument som hadde snudd opp ned på vær holding til blokkfløyten om det var et slikt ett man hadde fått utdelt i musikktimene i barneskolen.
Deilig, kreativt, fritt og virkelig en hovedrett som smakte denne hustrige tirsdags ettermiddagen.
Så ble siste rett servert, som også ble en hovedrett. Og i tillegg ble også konserten tatt opp for mulig liveutgivelse. Prosjektet blir styrt av vokalisten Birgitte Lyregaard, som på et jazzsommerkurs for noen år siden traff den norske saksofonisten Marthe Lea. Disse to fant virkelig tonen den gangen, og Lyregaard har ofte snakket om at de måtte gjøre noe sammen. Og i tillegg hadde de like godt fått med seg den tyske trompeteren Axel Dörner! Trioen hadde spilt på Mandagsklubben kvelden før, så da var det bare rett og rimelig at andre konsert burde tas opp og kanskje utgis som liveinnspilling. Lyregaard kjenner en del fra trioen Thou Sonic Friend, hvor hun synger sammen med gitaristen Peter Tinning og klarinettisten Carolyn Goodwin, som for en stund siden kom med platen «Cinemateria» (anmeldels kan leses HER). Marthe Lea er en av de relativt nye, unge, norske saksofonistene som har satt store spor etter seg. Hun har sitt eget band i Oslo, opg dukker stadig opp i flere spennende bandkonstellasjoner der man trenger en kraftfull tenorsaksofon. Axel Dörner er en av Europas ledende trompetere innenfor den frittgående musikken. Han har spilt med «alle», og spesielt har vi merket oss bidragene i Alexander von Schlippenbach og hans Monk Cassino-prosjekt, Globe Unity, i samspill med den norske bassisten Bjørn Marius Hegge, bandet Die Enttäuschung og mange flere.
Og det startet stille og rolig. Det var som de tre ville ta og føle på hverandre før de fant ut hvilken musikalsk vei de ville gå. Lyregaards særegne vokal-lek legger mange av premissene for hvor de skal gå, og Döner og Lea følger opp med gnistrende kommunikasjon. Vi får et lekent sett som viser at her er det tre musikere som har funnet hverandres innerste områder og som utforsker disse på en fin måte. Lyregaards med sin særegenhet, Dörner med et trompetspill ingen gjør han etter, med merkelige lyder, pusting og pesing og med total kontroll over elementene. Men det er Marthe Lea som imponerer mest. Hun har en fyldig og maskuløin tone i tenorsaksofonen, og hennes «utbrudd» er aldri tilfeldige. Her ligger det kunnskap bak, og jeg må innrømme at det er en god stund siden jeg har hørt en såpass ung tenorsaksofonist av den kvinnelige sorten, spille så «voksent» og fint.
Og sammen legde de en times morsom musikk, hvor de pludret, plystret og spilte på en slik måte at vi i salen ble sittende med et smil om munnen. Deilig!
Tekst og foto: Jan Granlie
Lotte Anker
Steve Swell
Michala Østergaard-Nielsen i Nuala
Sofie Norling i Nuala
Mika Forsling i Nuala
Axel Dörner, Birgitte Lyregaard og Marthe Lea
Marthe Lea
Birgitte Lyregaard
Axel Dörner
Marthe Lea
