Så kører vi! | salt peanuts*

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF) 2021, 1. JULI, DAG 1: «Så kører vi», sier man i Danmark, når det er noe man har ventet lenge på, og som skal kjøres i gang. Noe man har gledet seg til å starte, og hvis man etter en stund sier «at det er gang i den», så går det den veien man har ønsket og lengtet etter.

Og slik var det i går. Copenhagen Jazz Festival ble sparket i gang! I 2020 ble det en amputert festival, hvor hovedorganisasjonen CJF ikke involverte seg i festivalen, men overlot til de enkelte arrangører, faste eller som nesten hvert år «popper opp» når det nærmer seg juli og festivaltid, til å arrangere sine egne konserter, alt samlet under en programmessig paraply, slik det pleier å være, men hvor CJF ikke arrangerte sine faste, og gjerne større konserter i DR Koncerthuset, i Skuespillhuset eller andre steder.

Men i år er alt som det skal igjen. Riktignok med adskillig færre utenlandske artister enn vanlig, men etter første dag av festivalen lot vi oss i merke av det. For å kompensere på koronarestriksjonene, hvor man i utgangspunktet ikke kan fylle lokalene slik man har gjort tidligere, har man utvidet festivalen til å vare helt til 24. juli. Men ser man på programmet, så «fader» de fleste arrangørene stille og rolig ut etter søndag den 11. juli, så alt er egentlig ved det gamle.

Og selv om Danmark har vært åpnet for konserter en stund, var det med en slags sitring i kroppen salt peanuts* møtte opp i JazzCup i Gothersgade, for å få med årets første festivalkonsert. Konserten var utsolgt på forhånd, slik at mange måtte avvises i døren, så et godt tips framover, hvis du er i «kongens by» er å kjøpe billetter på forhånd, og møte opp tidlig for å få en god plass.

Vi startet med en trio som for kort tid siden kom med en overbevisende plate, nemlig saksofonisten Jacob Dinesen, bassisten Anders «AC» Christensen og trommeslageren Laust Sonne. De kom med platen «Blessings» på April Records i vår, en plate som var tatt opp på konsert i Haveselskabet under det som skulle vært fjorårets festival. Og anmeldelsen av den platen kan du lese HER.

De startet med tre låter fra platen, som hele veien beveger seg i det vakre balladeformatet. Det overraskende med platen var at Dinesen spiller med en autoritet og overbevisning vi sjelden hører fra den kanten, og at de har med trommeslageren Sonne, som er mest kjent i Danmark som trommeslageren i rockebandet DAD (Disneyland After Dark).

Dette ble et fint gjenhør med tre låter fra platen, blant annet Sonnes fine «Anouar». Etter disse tre låtene spilte de mer hardtslående hard bop-låter, egne komposisjoner og andres fra flere av forbildene innenfor jazzen, og da de avsluttet med Eddie Harris’ «Freedom Jazz Dance», var både jeg og resten av publikum svært fornøyde. Man hører selvsagt at Dinesen og «AC» er vel bevandret ut i disse hard-swingende jazzkomposisjonene, men jeg synes kanskje, Sonne måtte jobbe ekstra hardt for å få det hele til å swinge slik vi gjerne vil ha det i slike sammenhenger. Men innimellom, og særlig der han satt i et slags «førersete», synes jeg det låt fortreffelig!

På åpningsdagen av festivalen kan man selvsagt velge mellom en rekke konserter. Og at det var minst 50 å velge mellom denne åpningsdagen, tror jeg ikke er å ta for hardt i. Derfor gjaldt det å prioritere knallhardt. Egentlig hadde jeg tenkt å få med åpningen med Dane TS Hawk + finalegæster i Mellomrommet på Nørrebro, men siden det bebudede regnværet kom sildrende, gjaldt det å tenke praktisk.

I Bartof Station ute på Frederiksberg, kun noen få minutter på sykkel fra heimen, skulle man dele ut og feire de to siste årenes vinnere av den prestisjetunge Ben Webster-prisen, delt ut av Ben Webster Foundation. I fjor gikk prisen til trommeslageren Frands Rifbjerg, som på grunn av alle restriksjonene ikke fikk sin pris det året, men skulle behørig feires denne kvelden. I tillegg skulle det deles ut tre priser for 2021. Saksofonisten Jesper Thilo skulle innlemmes i foreningen som æresmedlem, og de to bassistene, Anders «AC» Christensen og Thomas Fonnesbæk skulle få årets Ben Webster-priser. Og i og med at prisutdelingene ble ledsaget av konserter med prisvinnerne, var dette en fin mulighet til å få med seg flere konserter uten å måtte ut i regnet.

Og det startet med å gi fjorårets pris til den utmerkede trommeslageren Frands Rifbjerg. Han stilte med sin kvartett bestående av trompeteren Kasper Tranberg, pianisten Søren Kjærgaard og bassisten «AC» (hovedbildet), som har utgitt to plater, som begge har fått priser og strålende omtaler (den siste, «Four Leaf Clover» er anmeldt HER). Vi fikk tre låter, som av Rifbjerg ble omtalt som en slags suite, uten at det var det, siden de var tre enkeltstående låter. Og fra første sekund merket vi at det var en helt egen energi i bandet denne kvelden. Det var som om Rifbjerg virkelig ville takke for prisen, og leverte et heftig og pågående trommespill, i alle fall ikke jeg kan huske å ha hørt fra ham tidligere. Med enormt driv i musikken som må betegnes som hard bop, dro han de andre musikerne med seg i et «kok» av en konsert, jeg ikke kan huske sist jeg hørte noe lignende av. Jeg tror kanskje Gard Nilssens triomøte med Abrose Akinmusire på Moldejazz i 2019, er det som kommer nærmest. Tranberg er, som alltid, en fryd å lytte til, hans bruk av det høyere registeret er fremragende, og han er ytterst kreativ i sine improvisasjoner. Søren Kjærgaard er, sammen med et par andre, danske pianister, et unikum ved tangentene, og er med på å variere spillet til kvartetten, ta det ned, pushe, sparke og understøtte, som nesten ingen andre jeg vet om. Og bak regjerer «AC» med et bass-spill i nærheten av salige Charlie Haden. Men ellikevel med et svært personlig spill som aldri slår feil. Og med en hardt arbeidende (og svettende) Rifbjerg bak trommene, som den som styrte «skuta», ble dette et vannvittig «kok», som jeg tror selv ikke musikerne selv var klar over at de kunne leverer. Strålende! Og for den som skulle oppholde seg i København under festivalen, spiller Frands Rifbjerg Quartet i JazzCup i Gothersgade 107, den 4. jli klokken19:00. Be there!

Så var det tid for å dele ut æresmedlemskapet til den (snart) 80-årige saksofonisten Jesper Thilo. Det startet med en svært sjarmerende samtale mellom Henrik W. Iversen, fra Ben Webster Foundation og Thilo, som egentlig ikke var interessert i noen seriøs samtale. Dette er to viktige personer i den danske jazzen, som «har vært med på det hele», og som kjenner hverandre svært godt. Derfor ble dette en samtale mellom to venner som var mer underholdende enn ett helt års «stand up»-shows og fjernsynsunderholdning.

Så var det på tide å høre musikk fremført av Thilo. I programmet var det meldt at Thilo skulle spille duo med den andre prisvinneren, Thomas Fonnesbæk, men det hadde oppstått noen logistikkproblemer, siden Fonnesbæk ennå ikke var ferdig med sin triojobb med Thomas Clausen Trio i JazzCup, så i stedet hadde han med seg den utmerkede pianisten og tidligere Ben Webster-prismottager, Olivier Antunes. Han er ikke så ofte å høre ute på de danske jazzscener, men arbeider mest som organist i kirke, hvor han hver tirsdag arrangerer jazzgudstjenester. De gjorde noen standarder, som både var knyttet til Coleman Hawkins og Webster, og vi la spesielt merke til det fine, og nesten klassiske, og tidvis «sprelske» spillet til Antunes, som passet perfekt til Thilos hardtsweingende spill. Et fint sett som var en fin kontrast til Rifbjerg-kvartettens hardtslående musikk.

Deretter var det på tide å gi den første av årets Ben Webster-priser til bassisten Anders «AC» Christensen. «AC» må være en av de jazzmusikerne i Danmark som er mest på farten rundt i byen med sin bass godt plassert på Christiania-sykkelen. Men han er ikke bare å høre i København og Danmark. Heller ikke kun innenfor jazzen. Han har vært å høre innenfor en rekke adskillig mer rocka prosjekter, så som Savage Rose og Kiras plater og konserter. Men denne kvelden hadde han samlet et «stjernehold» som skulle fremføre ny musikk skrevet av «AC». Med seg på fremførelsen hadde han pianisten Simon Toldam, trompeter Kasper Tranberg, iført sin ytterst kledelige, nyinnkjøpte rosa Ben Webster-t-skjorte, saksofonist Ned Ferm, gitarist Jacob Bro og trommeslager Jacob «Lillfar» Høyer.

Dette ble på ny en kontrast til Jesper Thilos swingende standardlåter. Her fikk vi et nydelig «verk» som passet perfekt til medmusikantene. Og «AC» fremhevet aldri seg selv, noe som kan være lett i en slik sammenheng. Igjen imponerte Tranberg med sitt spill i de «øvre regioner», mens Ferm holdt det relativt godt nede, sammen med Bros kontrasterende gitarunivers. Toldam er en annen av de unike, danske pianister, og hans spill er så kreativt og fint, at det er en fryd. Hans spill i denne sammenhengen helte mot det han har skrevet og som han spiller på sin seneste utgivelse «Tak for ditt brev», og nærmer seg folkemusikken og Jan Johansson på en ytterst sjarmerende måte. Og bak holdt «AC» og «Lillfar» den fulle kontrollen over musikken med små innspill, og med et solid rytmisk bakteppe som var med på å gjøre dette settet til en nydelig opplevelse.

Så var det tid for kveldens siste prisutdeling. Bassisten Thomas Fonnesbæk hadde kommet seg fra JazzCup og ut på Frederiksberg, og etter litt omrigg var det klart fra den store «arvtageren» etter Niels-Henning Ørsted Pedersen. Fonnesbæk er, om mulig, like travel rundt om på klubber i inn- og utland som «AC», men i en litt annen del av jazzmusikken. Han har plukket opp det mer tradisjonelle bass-spillet, er en teknisk briljant utøver og en ytterst lydhør musiker, som vi har hørt med en rekke danske konstellasjoner, pluss blant annet et utmerket duoprosjekt med den italienske pianisten Enrico Pieranunzi (som kan høres som duo senere under festivalen). De to har gjort flere plater sammen, og deres nyeste, «The Real You» ble anmeldt på salt peanuts* tidligere (anmeldelsen kan du lese HER).

Han valgte å starte sitt sett solo, og løpet av disse minuttene fikk vi nesten alt vi kunne drømme om at strålende bass-spill. Fonnesbæk er en tekniker av rang, og hans idérikdom er stor og fyldig. Og mange av de eldre blant publikum, måtte nok tørke en tåre eller to, da den gode bassisten kom tett på Ørsted Pedersen i spillet.

Deretter inviterte han opp pianisten Jacob Christoffersen, som er enda en strålende pianist fra «flatlandet». Sammen gjorde de en deilig duo, før trommeslageren Zoltan Csörsz entrer scenen, og vi fikk Fonnesbæks hyllest til gitaristen Paco de Lucia og pianisten Chick Corea, en låt som var preget av den spanske delen av Chick Coreas kunstnerskap.

Som siste gjest hadde Fonnesbæk, selvsagt, valgt sin samarbeidspartner, vokalisten Sinne Eeg. Hun begynner å bli et stort navn også utenfor Danmark, og i USA har man virkelig trykket henne til sine jazzhjerter. De to har turnert mye sammen og har laget duoplate. Og da de avrundet med «’Round Midnight», var det for så vidt helt ok at den lange kvelden var over. Men de ga seg ikke helt, for sammen med Christoffersen og Csörsz fikk vi «Love for Sale», før eders utskremte iførte seg sin «festivalburka» for å holde regnet litt unna kroppen, og trillet hjem på «det sorte ln».

I det dette skrives regner det fortsatt i København. Selv om YR melder om opphold til en god stund ut på ettermiddagen, da regnet er meldt. Så om det som nå ramler ned fra himmelen kun er «morgenduggen som legger seg litt tett», eller reelt regn, og at det blir enda verre senere i dag, får tiden vise. salt peanuts* utsendte er uansett vær og føreforhold, klar for dag to av denne mastodontfestivalen!

Tekst og foto: Jan Granlie

Jacob Dinesen, Anders «AC» Christensen og Laust Sonne