Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Særingfest også i København

COPENHAGEN JAZZ FESTIVAL (CJF), TORSDAG 8. JULI 2021 (DAG 8): På Kongsberg Jazzfestival i Norge, denne festivalen som er i ferd med å utvikle seg til en folkefest og en viss avhengighet av sponorer som driver med eksport av våpenteknikk til land vi helst ikke vil forholde oss til, har i mange år hatt en slags festival i festivalen de kalte «særingfesten». Og denne torsdagen kom eders utskremte uforvarende midt oppe i denne herligheten, i en slags versjon «2,0 – CJF».

Dette var dagen man egentlig fikk noe helt annet enn man hadde forventet og regnet med. På tidlig ettermiddag satt jeg utenfor JazzCup hvor Christina Bülow spilte utmerket altsaksofon, sønnen Pelle spilte fint gitar, Daniel Franck spilte drivende bass og Frands Rifbjerg likeledes trommer innenfor i et fullsatt lokale. Og jeg kunne planlegge dagens «lysløype» med god bakgrunnsmusikk. Og nettopp for en slik aktivitet er utsiden av JazzCup det perfekte sted å foreta seg slike planlegginger. Innenfor er det utsolgt og fullt, og utenfor kan man (nesten) nyte musikken like godt, for her står musikerne på andre siden av vinduene, og døren er vidåpen.

I dag hadde jeg planer om både å høre tenorsaksofonisten Cecilie Strange, en av de store overraskelsene på det danske jazzplatemarked det seneste året, men som jeg allerede i planleggingen fant ut at jeg ikke rakk. Så planen var å starte med solokonsert med pianisten Søren Kjærgaard, som har dukket opp i rapportene fra denne festivalen med jevne mellomrom. Deretter skulle jeg høre Carsten Dahl solo ute på Bartof Station på Frederiksberg, en helt overkommelig sykkeltur unna, for å høre hans «høyrehåndspill», fra platen «Sagn» som slippes i august, men som allerede er anmeldt på salt peanuts* (Anmeldelsen kan du lese HER), hvor han går den «norske» folkemusikkjazzen i næringen, før jeg skulle veksle mellom Galleri Krebsen, 5e og Koncertkirken resten av kvelden. Et ambisiøst program, men her gjelder det å «henge i stroppen» for våre lesere.

Men allerede mens jeg var på vei ned til 5e for å hør Søren Kjærgaard begynte jeg å lure på om noe var fundamentalt galt. For utenfor lokalene til Klub Primi på H15, observerte jeg Carsten Dahl med en kaffe og «smøg», og jeg tenkte at han slett ikke skulle være her, men på Bartof Station, akkurat nå. Så jeg stoppet og slo av en prat og få orden på eventuelle misforståelser – enten hos meg, eller hos Dahl. Og han kunne fortelle at han skulle være med på Stefan Pasborgs «Solo Salon» i H15 klokken 19:00, og at de hadde lydprøve. Plutselig forstå jeg ingenting! Så jeg fortsatte ned til 5e, og i stedet for å se Kjærgaard forberede seg til solokonsert, møtte jeg trommeslageren Håkon Berre i døren. Og han kunne forklare den store misforståelsen.

Jeg hadde rett og slett blingset på dagene og datoene i festivalens utmerkede festivalapp, og planlagt «lysløypa» utfra fredagens program, og ikke torsdagens! Det er tydelig at en ukes jazzfestival ikke bare tærer på kroppen, men også på hjernens aktivitet!

Så da var det å endre planene på kort varsel. Og jeg bestemte meg for å ta ett skritt av gangen, og likegodt bli på 5e og starte ettermiddagens «Tour de CJF» her.

Solid «Hard core» fra Brasil, Sverige og Norge
Så da startet jeg likegodt med konserten hvor trommeslageren Håkon Berre var involvert. For inne på 5e skulle han spille sammen med sen svenske saksofonisten Sture Ericson, lydkunstneren Herman Müntzing og den brasilianske vokalisten med mye mer, Marcela Lucatelli. Lucatelli har jeg hørt et par ganger tidlgere, blant annet i et utdrag av hennes «hyllest» til sitt hjemlands musikk under «Danish Music Awards, Jazz», hvor hun på sin helt særegne måte «radbrakk» hjemlandets musikk såpass heftig, at hadde hun fremført denne musikken i hjemlandet, hadde hun muligens blitt sendt direkte til skafottet. For dette er ikke brasiliansk sang a la Astrud Gilberto eller andre man forbinder med brasiliansk skjønnsang. Dette er «hard core» av beste merke!

Men her var det absolutt, total, frittgående improvisasjonen det dreide seg om. På scenen satt Ericson med sin bass-saksofon, Müntzig med en Casio-synth og Berre med et trommesett som ikke var montert opp slik vi er vant til å se et trommesett rett før konserten skal starte. Og ut på høyre flanke sto Lucatelli og smilte. Og på smile kunne man bare ane hvilke onde hensikter hun hadde for den kommende timen.

Og i det Ericson setter an en mørk tone i den dype saksofonen, Müntzig starter leken over Casio-tangentene og Berre står på kne over skarptrommen som er plassert oppå stortrommen, setter Lucatelli  et hyl, selv ikke en operadiva på de store scenene i Milano kan overgå.

Og derfra og gjennom den neste timen, trekkes vi få som var til stede, inn i et musikalsk univers vi sjelden opplever. Ericson frembringer fantastisk vakker musikk på sin storebror i saksofonfamilien, som legger grunnlaget for hva de andre holder på med, og over det hele, rundt i rommet, oppe på pianoet, på kjøkkenbenken bak i lokalet, på de harde trebenkene som har slitt både på rygg og sitteredskap gjennom en rekke konserter i det garasjelignende lokalet, mot veggene og ut mot omverdenen, hyler, skriker, sikler, gurgler, hopper og spretter Lucatelli, som om det gjaldt livet. Hun ba om nåde, men ikke uten kamp. Fråden sto ut av munnen mens hun vred ut av seg all smerte, frustrasjon, ondskap, urettferdighet og lidenskap hun hadde i kroppen, mens de tre andre kommenterte ved hjelp av utrolig spennende spill, lett tilbakelent og med «stålkontroll». Ericsons spill er utrolig kreativt og flott, Müntzig traktering av synthen, sammen med et slags asiatisk, lite instrument i gitarfamilien, fascinerer kraftig, og Berres kamp med trommene og diverse perkusjonsinstrumenter bidrar på en strålende måte.

Og alt fungerer perfekt. De tre mannlige musikerne følger Lucatelli hele veien med positive innspill og oppmuntringer, uten at det hjelper særlig på sinnet og frustrasjonen. Og man tenker at dette er «hard core»-jazz på sitt beste! Dette er musikk man skulle spilt for fotball-«drengene» i pausen i EMs semifinale, så hadde englenderne løpt hjem og gjemt seg under skjørtene til mor. Dette er musikk de fraværende politikere i Danmark skulle vært tvunget til å oppleve for å sette fart i kulturstøtten. Dette er fri improvisasjon som ville få all krig i verden til å stanse og korona-viruset til å si takk for seg for godt. For dette er musikk og kommunikasjon man kun hører i slike sammenhenger sammen med få andre mennesker, i garasjelignende lokaler og som fremføres kun for kunstens skyld, uten å tenke ett sekund på salgstall og kommersielle kanaler. Perfekt!

Vokalduoen som ble solo
Etter å ha summet meg etter denne kraftanstrengelsen, var det opp på sykkelsetet igjen for å passere hjemlige trakter og opp til Koncertkirken. Her hadde jeg like godt tenkt å tilbringe resten av dagen, med spillestedets tre tilbud om kreativ og moderne improvisert musikk.

Og det som skulle være utgivelse og fest for vokalkunstnerne Randi Pontoppidan og norske Sissel Vera Pettersens nye duoplate, «Inner Lift», ble i stedet en solokonsert med Pontoppidan. Pettersen ble forhindret av de norske korona-restriksjonene, siden hun ikke er fullvaksinert (man prioriterer jo ikke de litt for unge kulturarbeiderne i Norge i vaksinasjonskøen), så om hun skulle kommet til Danmark for en konsert hvor alle tilstedeværende måtte fremviste koronapass, måtte hun i ti dagers karantene ved hjemkomst til Norge, og da måtte hun i så fall droppe konserten med Trondheim Jazz Orchestra ved årets Moldejazz i uke 29.

Det var synd, for å høre de to sammen hadde jeg gledet meg til. For duoplaten deres er strålende! Og anmeldelsen av platen på salt-peanuts* kan du lese HER. Så får vi smøre oss med noen tuber tålmodighet og vente til neste anledning.

Så det ble et solosett med Pontoppidan i stedet, hvor man kunne høre savnet etter hennes gode, norske venninne gjennom den fritt improviserte vokalkunsten. Det var faktisk mye som minnet om norsk folkemusikk i det hun fremførte, særlig i starten. Og ved hjelp av elektronikk, loops og små perkusjonselementer, tok hun oss gjennom ett sett som ble skapt der og da, slik hun alltid gjør, med utrolig vakker vokal med akkurat så mye elektronikk hun trengte å benytte seg av for å lage magisk musikk.

Jeg har de senere årene hørt Pontoppidan i en rekke forskjellige sammenhenger, både solo, i duoer, blant annet noen utsøkte konserter med bassisten Greg Cohen, og i større sammenhenger, som med vokalensemblet IKI og for få dager siden med ensemblet Kahina. Men jeg klarer ikke, i skrivende stund, å komme på en eneste konsert som har vært mer spennende enn denne. Vokalt kan hun på noen måter sammenlignes litt med Lucatelli. Men der hvor den brasilianske vokalisten viser sinne og frustrasjon, viser Pontoppidan fram kjærligheten til naturen, menneskene og omgivelsene, selv om hun selvsagt var ytterst frustrert over ikke å ha Pettersen ved sin side denne kvelden.

Tunge mål eller tungemål?
Det siste året har den danske gitaristen Marc Solborg kommet ut med tre plateutgivelser og to bøker i prosjektet «Tungemål». Her har han gått noen skritt videre med sin musikk, som har vært ytterst interessant å følge med på. Du kan lese våre anmeldelser HER og HER. Og denne kvelden skulle vi få overvære deler av prosjektet i festivalinnpakning.

På scenen fikk vi høre, fra venstre Simon Toldam på piano og orgel, Lars Greve på klarinetter og sopransaksofon, Susana Santos Silva på trompet og Solborg på elektrisk- og akustisk gitar. Toldam og Greve er med på førstedelen av plateprosjektet, mens Greve og Santos Silva er med på tredjeutgaven, sammen med den tyske trommeslageren Paul Lovens.

Så dette ble en slags «oppsummering» av prosjektet så langt, og om det kommer ut på plate som en del 4, aner jeg ikke. Men utfra det vi fikk servert denne timen, burde mulighetene for nok en live-versjon av «verket» absolutt være til stede.

Dette er i utgangspunktet nedskrevet musikk. I alle fall er deler av det nedskrevet, så musikerne hadde hele veien partiturer å forholde seg til. Men hadde det ikke vært for notestativene på scenen, kunne dette gjerne blitt oppfattet som fritt improvisert.

Et slikt prosjekt kan være utfordrende å sette i gang med. Det kan være en tung vei å gå. Ikke bare skal man lage musikk som fungerer i en helhet, men man skal også finne de rette musikerne til å betre de enkelte «rollene» i musikken. Og selv om det, i utgangspunktet, kan sees på som noen tunge mål, synes jeg den versjonen vi fikk servert denne kvelden var nærmest perfekt.

Det var i stor grad Greve og Santos Silva som hadde de bærende «rollene» i denne versjonen av «verket». Og de to musikerne er de absolutt rette i rollene. Greve med to klarinetter samtidig, som skaper et helt eget lydbilde, enten han «buldrer i undergrunnen» eller retter bassklarinetten mot taket og sprer de vakre tonene ut over verden, eller når han kommuniserer tett med Santos Silvas nydelige og «boblende» trompetspill. Toldam bidrar med orgeltoner som enten glir sammen med de to blåserne, eller blir en kontrast når han setter an de høyeste tonene i orgelet, eller når han, på sedvanlig, nydelig måte, spiller piano, slik nesten bare han kan. Og ytterst til høyre gir Solberg sine små instruksjoner og rettledninger til hvilken vei de skal bevege seg musikalsk med nydelig gitarspill på en overbevisende måte.

En nydelig presentasjon av et musikalsk prosjekt som bør lyttes til av alle.

Berlinsk kommunikasjon på forteller hva jazz skal være
Så rundet vi av kvelden med en trio med adresse Berlin, som har ett par plater sammen på samvittigheten, og som spiller flittig rundt om i Tyskland når man ikke er rammet av korona-restriksjoner og reiseforbud.

Tidligere under festivalen har vi møtt både den danske bassisten Jonas Westergaard (med adresse Berlin) og den tyske vibrafonisten Christopher Dell. Og sammen med de to, skulle vi nå også møte en av Tysklands og Europas ledende trommespillende «duracell-kaniner», Christian Lillinger i tett og fint samspill.

Og det er akkurat i slike møter at ideen om den gode jazzen bevises for all verden. Det dreier seg om tett kommunikasjon, dyktige musikere, en felles forståelse for hvor man vil med musikken, improvisasjon av høy klasse og et åpent og vidsynt møte med publikum. Og til kveldens siste sett hadde publikum virkelig innsett at det var her man skulle være for å oppleve stor kunst. For omsider var det fullt i Koncertkirken, og jeg er overbevist om at alle, og da mener jeg alle, fikk seg en stor, musikalsk opplevelse denne timen.

Og det starter relativt rolig og «nedpå», med Westergaards bass og Dells vibrafon over et løst og fint trommespill fra Lillinger. Og gradvis vokser musikken. De tre nærmer seg hverandre mer og mer, og plutselig er dette en treenighet i musikk, man bare opplever i sjeldne og gode øyeblikk. Og selv om alle tre nærmest spiller frenetisk på hvert sitt instrument, er det en mening bak hver tone og hvert slag. Musikken bølger framover som det danske Vesterhavet en sommerkveld mens solen synker i havet, eller som et hektisk gatekryss i Berlin mens forvirrede turister sjekker bykart og lokalbefolkningen haster til sine gjøremål. Innimellom er det som musikken hvisker til deg, og du lener deg tilbake og bare tar det inn, som beroligende medisin, før det igjen vokser til crescendoer i trommer, bass og vibrafon.

Og når de etter en drøy time, som virket som ti minutter, takker for seg, er det som publikum bare vil ha mer og mer. Men det krever mye å levere slik musikk over lengre tid. Og jeg hadde full forståelse for at de ville avslutte akkurat da de gjorde det. Et fantastisk sett!

Så ble denne dagen noe helt annet enn forventet. Men fordelen med det er at «lysløypa» for fredagen allerede er lagt. Så får vi se hvor mange avvik vi får i løpet av dagen. Det blir jo ikke akkurat så mye tid til å innta næringsrik kost i løpet av en såpass heftig festivaluke, og hadde fastlegen innkalt til sjekk i dag, tror jeg undertegnedes kropp hadde blitt kondemnert på stedet.

Men vi har mange års trening, og ingen lege skal få foreta noen grundig sjekk i løpet av de siste tre dagene av festivalen. Her står man på for å spre sine synspunkter og opplevelser fra en jazzfestival som begynner å utvikle seg til en av de beste på lang tid. Og slike opplevelser har våre trofaste lesere fortjent å ta del i.

Vi høres igjen omtrent på samme tid i morgen!

Tekst og foto: Jan Granlie   


Marcela Lucatelli


Sture Ericson og Herman Müntzing


Håkon Berre


Randi Pontoppidan


Tungemål


Marc Solborg


Susana Santos Silva


Lars Greve


Simon Toldam


Christian Lillinger, Jonas Westergaard, Cristopher Dell


Jonas Westergaard


Christopher Dell


Christian Lillinger

Skriv et svar