Den danske saksofonisten Cecilie Strange har, den senere tiden, markert seg som en av de mest spennende utøverne av instrumentet i landet. Det startet i 2015 med innspillingen «The Beginning», (anmeldelsen av platen på salt peanuts* kan du lese HER), før hun i fjor kom med den utmerkede «Blue», med samme besetning som på hennes nyeste «langspiller» (anmeldelse kan du lese HER). For ikke lenge siden kom hun, sammen med gitaristen Anna Roemer med prosjektet Kaleido og platen «Voyage» (anmeldelse kan du lese HER), som virkelig beviser at det er en utøver med flere ben å stå på innenfor jazzen, vi her har med å gjøre.
På platene i hennes eget navn er det jazzen vi kjenner fra for eksempel Stan Getz og Johnny Hodges og deres samtidige som står i høgsetet, og sammen med pianisten Peter Rosendal, bassisten Thommy Andersson og trommeslageren Jacob Høyer, synes jeg hun leverer tilbakelent og ytterst behagelig jazz på øverste hylle på sin nye innspilling.
Alle komposisjonene er laget av Strange, med unntak av den svenske folkemelodien «Jag vet en dejlig rosa», og det dreier seg utelukkende om komposisjoner som mer enn gjerne kunne glidd rett inn på settlistene til de forannevnte storhetene.
Strange har en fin tone i tenorsaksofonen, og allerede fra åpningssporet, «Eudaimonia» får vi musikk vi kan sette oss rolig tilbake og nyte. Det er musikk som får de mest stressede av oss til å senke skuldrene, lukke øynene og nyte. Og fram til avslutningslåta, Arise», som er bonusspor på CDen, er dette musikk fra fire musikere som er vel bevandret i denne type jazz, og som spiller den med finesse og stor overbevisning. Rosendal leverer fine solier – og Andersson og «Lifar» Høyer leverer et svært stødig og fint komp som må være en drøm å spille med.
Når jeg hører på de sju sporene, og sammenligner med Getz og Hodges, er det ikke fra Getz’ periode som utøver av brasiliansk musikk, men mer fra hans tid i Sverige, eller Hodges’ inspirasjoner fra New York, men at Strange har tatt til seg mange av de skandinaviske elementene i musikken, som like godt kun vært hentet hos Lars Gullin.
Men, dessverre låter det ikke like overbevisende hele veien. Jeg synes for eksempel andresporet, «The Clearing» og tredjesporet, «The Dance #9», har altfor lite substans i seg til å godkjennes på samme måte som de beste sporene, som det fine fjerdesporet, «When Sunny Smiles», som er skrevet til Cecilies yngre søster, som ble kalt Sunny, en vakker låt som høres ytterst svensk ut, og som er en fryd for øret og som bringer Jan Johansson og hans tid med Stan Getz fram i lyset igjen. Femtesporet, «Wild Flower» har ikke så mye villskap i seg, men er en svært stillegående ballade, hvor det skjer litt for lite til at låten blir riktig spennende, men med fint spill over hele linja, før vi får «Jag vet en dejlig rosa» som åpner svært stille og vakkert med lette cymbaler og en «prøvende» tenorsaksofon. Og som avslutningslåt, er det nesten bare å gå til sengs etter at man har lyttet til denne vakre versjonen. For dette er så fint fremført at man nesten føler at sengen og søvnen roper på en, mens man lytter. Stranges spill her er utrolig vakkert, og kvartettens versjon er nydelig. Her får vi også en spennende bass-solo fra svenske Andersson, som sammen med Strange lager en fin duo over Høyers løse og ledige trommespill. Vakkert, og kanskje den fineste og mest originale versjonen av denne låten jeg noen gang har hørt.
Så da er det nesten synd at vi på CDen får «Arise» som bonusspor, for da må man utsette leggingen i drøye fem minutter. Men vi holder ut, selv om «Arise» ikke kan måle seg helt med den svenske folkemelodien. Det blir her, som i et par av de andre låtene, litt for lite substans, slik at den blir litt vanskelig å «gripe fatt i».
Som helhet synes jeg Strange og hennes medmusikere har laget en plate med noen store høydepunkter, men hvor avstanden fra høydepunktene til resten blir litt for stor. Men det er det ørene som bestemmer. Og i de låtene hvor jeg savner substans, får jeg litt samme følelsen som når jeg hører ballader spilt av Wayne Shorter, gjerne i de senere årene, som jeg har store problemer med å «knekke koden på». Men hvis du like Shorter, Getz, Hodges og Gullin, så er dette den perfekte plate for deg. Og jeg klarer meg godt med de komposisjonene jeg liker best, som for meg er av en så høy kvalitet at de fortjener hvert øre denne platen koster.
Innspillingen er gjort i The Village Recording i Vanløse den 10. og 11. juni 2019, og nok en gang er det ingenting å utsette på lyden på innspillingen. Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Dette studioet er i ferd med å levere noe av det beste av lyd på slike innspillinger i Norden i dag!
Jan Granlie
Cecilie Strange (s), Peter Rosendal (p), Thommy Andersson (b), Jacob Høyer (dr)
