Den amerikanske saksofonisten, trompeteren og fløytisten Daniel Carter har i mange år vært en sentral skikkelse i det amerikanske freejazz-miljøet. Han har spilt inn plater og spilt med flere av de store musikerne, så som William Parker, DJ Logic, The Negatones, Thurston Moore, Yo La Tengo, Soul-Junk, Anne Waldman, Cooper-Moore, Matthew Shipp, vitenskapsmannen og musikeren Matthew Putman med flere. Han er med i freejazzgrupper som Test, Other Dimensions In Music, odon, Ghost Moth og Dissipated Face. Og i løpet av de siste to-tre årene har vi anmeldt platene «New York United», hvor han spiller med Tobias Wilner (elec), Djibril Toure (b og Federico Ughi (dr) (anmeldelse kan du lese HER, den utmerkede innspillingen «Welcome Adventure! – Vol.1», med Matthew Shipp (p), William Parker (b) og Gerald Cleaver (dr), hvor du finner anmeldelse HER, og sist, men ikke minst, duoplaten «Friendship: Lucid Shared Dreams And Time Travel» på duo med gitaristen Jessica Ackerley, og anmeldelsen av den platen kan du lese HER. Alle platene er utgitt på det amerikanske selskapet 577 Records, som nå feirer sitt 20-årsjubileum som plateselskap.
«Open Question Vol. 1» er det første av to album som er avhengig av fantastisk, varm, kollektiv og fritt improvisert musikk. Bandet ble dannet i 2019 etter ukentlige jamsessioner i Harlem. Å spille inn et album med kun fri improvisasjon var, helt fram til dette opptaket, tenorsaksofonisten Ayumi Ishitos store drøm, men som delvis ble stoppet av pandemien, slik at drømmen først blir realisert nå. Musikken er av i dag, selv om den er gjennomgående fritt improvisert, men samtidig solid forankret i jazztradisjonen.
På denne innspillingen spiller Carter trompet, fløyte, klarinett, sopransaksofon, altsaksofon og tenorsaksofon, og han samarbeider med tenorsasksofonisten Ayumi Ishito, pianisten Eric Plaks, bassisten Zach Swanson og trommeslageren Jon Panikkar. Innspillingen er gjort i Brooklyn den 11. november 2020, og de går relativt «dannet» ut i åpningssporet «Blues», som akkurat er det, men det er en tilbakelent og fin blues hvor Carters klarinett starter, og vi får en slags 60-talls improvisasjon, slik vi husker det fra en rekke av de mest frittgående musikerne som dukket opp på 60- og 70-tallet. Carters klarinettspill på denne relativt lange låta (den varer i 12 minutter) er fremragende, og samspillet og kommunikasjonen med Ishitos tenorsaksofon, som er relativt lys i tonen, er nesten sømløs. Og bak følger de andre musikerne de to i front på en fremragende måte. Jeg får litt en følelse av at dette kunne vært å finne på en plate med William Parker, for det er mye i måten de spiller på som passer perfekt inn i Parkers musikalske verden.
Deretter følger «Dimly-lit Platform», hvor de tar det helt ned til en litt forsiktig ballafe, men hvor Carters saksofonspill er sårt, vakkert og nydelig, over de andre musikerne som er med på å gjøre dette til noe som nesten kan bli en klassisk ballade. Også her er kommunikasjonen mellom de to blåserne strålende. E forstår hverandre utmerket hele veien. Så fortsetter de med «Continental BBQ», hvor det også foregår temmelig stille og fredelig, noe jeg tilskriver at Carter ikke enger er noen «ungsau» på jazzscenen (han er født i 1945), men den intensiteten og energien har alltid har vært kjent for, kommer også godt fram her. Her får vi både Carter på trompet og Plaks på Wurlitzer, og tankene går til de tidlige periodene hvor Miles Davis og «kretsen omkring ham» gjorde sine første tilnærminger og eksperimenter med elektriske instrumenter. Og Carters balladeaktige trompetspill i deler av denne låten er strålende, og sammen med et perfekt bass-spill og finurlig wurlitzerspill, blir dette kanskje platens mest spennende imprvisasjoner
Her får hver musiker god tid og plass til å bidra ned gode ideer, og det er fascinerende å høre hvor tett de spiller med hverandre selv om låten er relativt løst sammensatt.
Så avslutter de denne nydelige historiefortellingen, for det er det det er, med «Synchronicity» som også var den siste låten de spilte inn, der hver musikers går hver sin vei, selv om låten holder seg godt sammen, ikke minst tyakket være Panikkars pågående trommespill. Låten starter med Carter på sopransaksofon, som han senere bytter med tenorsaksofonen mot midten av låta, mens Carter og Ishito lekende sparrer med konkurrerende tenormelodier.
«Open Question Vol.1» er blitt en nydelig plate, hvor man samtidig som man opplever ett tett og fint samspill som «roper» 2020, har gått tilbake i frijazztradisjonen, og bringer fram de beste minnene fra den beste jazzmusikken fra slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Og av de platene vi har anmedt tidligere med Daniel Carter, vil jeg kanskje påstå at han her er mer viril og spillesugen enn jeg kan huske å ha hørt ham tidligere.
En nydelig innspilling, som mange som planlegger å lage plate i dag bør llytte til. For her er det noe med røttene og tilnærmingen som er «bånn ærlig» og solid, og som man aldri kan lære på en skole eller et universitet.
Jan Granlie
Daniel Carter (tp, fl, cl, ss, as, ts), Ayumi Ishito (ts, eff), Eric Plaks (p, wurlitzer), Zach Swanson (b), Jon Panikkar (dr)
