«Joy» er den seneste innspillingen til den canadiske trommeslageren og komponisten Ernesto Cervini. Her er han inspirert av Louise Pennys bokserie Gamache-serie og, som han selv sier det: «godhet, anstendighet, mot og kjærlighet». Vi har tidligere anmeldt tre av hans innspillinger, Rev med hans Turbotrop i 2017 (anmeldt HER), Abundance med samme band i 2018 (anmeldt HER), og Tetrahedron i 2020 (anmeldt HER). Og felles for disse tre platene er, uten tvil, trommespillet og de fine komposisjonene, hvor han trekker inn elementer fra andre, swingende musikkarter, som er med på å gjøre innspillingene spennende og deilige å lytte til.
På sin nye plate samarbeider han med en rekke musikere jevnt fordelt på de 15 sporene han har skrever til platen. Han har skrevet alle, med unntak av teksten på det åttende sporet, «The Moth», som er ført i pennen av forfatteren Marylyn Plesssner. I de enkelte låtene varierer størrelsen på bandet en del, og vi får gleden av å hør vokalistene Felicity Williams, Emilie-Claire Barlow og Amy Cervini som vokalister på åpningssporet, «Three Pines», mens Alex Samaras bidrar med vokal på to spor, Virginia MacDonald bidrar på klarinett på ett spor, Tara Davidson spiller altsaksofon på seks spor, Luis Deniz med altsaksofon på ett spor, Kelly Jefferson er med på tenor- og sopransaksofon, Jim Lewis er med på trompet, William Carn spiller trombone, Adrean Farrugia er med på piano på seks spor, Don Scott på gitar på åpningssporet, Dan Fortin spiller bass på sju spor, mens Artie Roth er med på bass på to spor og Rich Brown spiller el.bass på to spor. Resten ivaretas på beste måte av trommeslageren Ernesto Cervini.
Og det starter vakkert med tre vokalister i ordløs og svevende sang, i en nydelig låt hvor vokalistene sitter godt plassert i førersetet, og tankene går raskt til vokalister fra Canada som er kjent for flerstemt skjønnsang, sånn som for eksempel Kate og Anna McGarrigle og andre som kombinerer det folkelige med sine egne uttrykksmåter. Vi får en fin gitarsolo fra Don Scott over et pågående og fint trommelspill fra kapellmesteren. Denne går fint over i tittelsporet, «Surprised by Joy», med en intro fra Cervini, før saksofonistene kommer inn i en be-bop-sekvens som nesten kunne vært gjort av Horace Silver eller Art Blakey på en Blue Note-skive fra 60-tallet. Adrean Farrugia leverer en fin pianosolo, og vi kastes fra de Canadiske skoger og inn på 52nd Street på Manhattan. Trommespillet er også her ytterst drivende, og er med på å gjøre perle. Kelly Jefferson leverer en drivende god solo på tenorsaksofon, og alt er pur glede.
I «Myrna» tar de det litt ned, med nesten Lester Young, Ben Webster eller Coleman Hawkins-aktig tenorsaksofonspill over et fint komp, hvor vi spesielt legger merke til det fine bass-spillet til Artie Roth. En nydelig ballade. Så følger «Sandalwood and Rosewater» med piano og bass i front. Dette er ogsående komposisjon, som «triller» fint av gårde. Låten gjøres som trio (piano, bass og trommer), og har litt «gammel» Keith Jarrett og Bobo Stenson over seg, og det er nesten som om vi bare venter på at Jan Garbareks sopransaksofon skal komme inn, før de glir over i noe som kunne vært gjort av mange pianister på 60- og 70-tallet.
«Clara» er nok en ballade, denne gangen med Tara Davidsons fine altsaksofonspill, i en sololåt for henne og altsaksofonen, som blir et fint avbrudd med en av Canadas mest spennende altsaksofonister, før stemningen endres totalt i «Roar and Havoc, med keyboards og el.bass under Louis Deniz altsaksofonspill. Her er også Cervini energisk i det som blir en jazzrock-låt, men som er av det bedre slaget, ikke minst på grunn av det fine altsaksofonspillet.
Deretter får vi «Ruth’s Rosa», som tar oss til enda et musikalsk landskap. Fint spill fra Jim Lewis på trompet og Virginia MacDonald på klarinett i en tostemt intro, før de begge veksler på å ta føringen – eller de har en fin samtale med fint spill. Spesielt begeistres jeg av MacDonalds fine klarinettspill og Cervinis swingende og fine trommespill, før vi er over i «The Moth» med vokal fra Alex Samaras, som igjen tar oss inn i et nytt musikalsk landskap hvor vokalen og tenorsaksofonen til Kelly Jefferson kommuniserer fint over Cervinis trommer. Dette blir noe i nærheten av de mange mannlige vokalstjernene man har i jazzen nå om dagen, men allikevel med et fint særpreg.
«Olivier & Gabri» er fin kommunikasjon mellom William Carns trombonespill og Tara Davidsons altsaksofon, med Cervini med visper i bakgrunn og vi får en kort og konsis låt som fascinerer, før vi er over i «Bella Bella», en låt hvor flere av musikerne medvirker, og vi får en fin trombonesolo fra Carn, og vi er i det musikalske landskapet vi fikk mye av på 80- og 90-tallet med større ensembler som gjorde strengt arrangert jazz. Her får vi også en fin altsaksofonsolo fra Davidson, og arrangementet er fint.
«Peter Marrow» er en neddempet og fin ballade, og en sololåt for Adrean Farrugia, før vi får «The Beautiful Mystery», nok en ballade med Samaras vokal som førende element i starten, før flere av de andre musikerne kommer inn, og vi får en nydelig låt med ordløs vokal.
«Lacoste» er muligens oppkalt etter et overpriset klesmerke fra «jappetiden», men gjøres her som ballade med Jefferson som spiller nydelig sopransaksofon over Artic Roths fine bass-spill og Cervinis trommer. En relativt enkel og fin låt som vokser seg stor gjennom de drøyt fem minuttene den varer, og jeg blir imponert over sopransaksofonspillet, som er kreativt og spennende.
Så går vi mot slutten av denne ytterst varierte innspillingen. Men før de gir seg, får vi «Beauvoir», hvor vi tas med inn i et helt annet musikalsk landskap igjen, med heftig og relativt fritt el.bass-spill på duo med Cervinis trommer. Rick Brown er en el.bassist som kan de fleste ting som imponerer «ungdommen», og sammen med Cervini leverer de en fin nest-sistelåt, nesten som de vil minne oss på at Cervini også kan spille slik musikk.
Så avslutter de med den behagelige «I’m Fine», som tar oss rett tilbake til Coleman Hawkins og de litt større bandsammensetningene fra tidlig 50-tall. Fint spill fra Davidson og Jefferson igjen, som beviser at Canada har flere dyktige, kvinnelige jazzmusikere, som bare trenger godt selskap for å blomstre. Og på denne platen får flere av dem virkelig «slått ut håret». Her får vi også en fin bass-solo fra Dan Fortin, og det hele er slik at det bare er å lene seg tilbake og nyte.
Dette er blitt en svært variert innspilling, hvor de starter med ordløs vokal i et «folkelig» landskap, før de er innom 60-, 70-, 80- og 90-tallet, før de avslutter med noe som kunne vært gjort på 50-tallet. Platen er et godt bevis på at Ernesto Cervini er en musiker som mestrer en rekke musikalske landskap, både som trommeslager og komponist, og på denne platen har han satt sammen musikere som passer perfekt til de enkelte komposisjonene.
Nok en fin plate fra en av Canadas mest driftige innenfor jazzen.
Jan Granlie
Felicity Williams (v), Emilie-Claire Barlow (v), Amy Cervini (v), Alex Samaras (v), Virginia MacDonald (cl), Tara Davidson (as), Luis Deniz (as), Kelly Jefferson (ts, ss), Jim Lewis (tp), William Carn (tb), Adrean Farrugia (p), Don Scott (g), Dan Fortin (b), Artie Roth (b), Rich Brown (el.b), Ernesto Cervini (dr)
