Den svenske bassisten Gus Loxbo har vi tidligere hørt med blant annet det kreative bandet Pombo og platene «Faller du så faller jeg» fra 2014, hvor han spiller med saksofonisten Anna Högberg, pianisten Felicia Nielsen, trommeslageren Nils Wall og vokalisten Marie Hanssen Sjåvik, (anmeldt HER) og «Blåmärken» fra 2016, (anmeldt HER) hvor bandet er det samme, men hvor de har fått med Christof Kurzmann på ppooll og vokal i tillegg.
På Hans nye utgivelse, «Trådknaster» møter vi han alene med bassen, og innspillingen er gjort i Elektronmusikstudion EMS i Stockholm den 11. og 12. februar i 2020. Vi får ni relativt fritt improviserte «strekk», hvor Loxbo utnytter bassens egenskaper til det ytterste, både med «streit» spill, dubbinger og utnyttelse av de fleste deler av det store instrumentet.
I disse korona-tider, kan det se ut som at det er bassistene som virkelig har benyttet anledningen til å gå i studio alene, og gjøre sine egosentriske drømmer om til virkelighet. Marc Johnson har gjort det, Mats Eilertsen har gjort det, og den tyske bassisten Stephan Goldbach har (delvis) gjort det, fo0r å nevne tre vi har anmeldt den senere tiden her på salt peanuts*.
Nå skal jeg ikke sammenligne de fire med hverandre, for de er alle relativt forskjellige bassister, både i tilnærming til muisikken og hvordan de tenker musikalsk. Og det som skiller Loxbo fra de andre er, i første rekke, hans eksperimentering og evne til å få bassen til å låte tungt, fyldig og deilig.
Han starter med den fine «de gamlas skog», som gir de beste forhåpninger om resten, før vi får den mer eksperimentelle og ettertenksomme «jag och det i evighet», som får oss til virkelig å spisse ørene og følge med i både knatringen som man nesten kan mistenke foregår inne i et piano, og bass-spillet som nærmest smeller i ørene.
«til sjöss på kolsyrat vatten (trådknaster)» fortsetter der den forrige slapp, med med kreativ behandling av bassen, før vi får «ömsom» hvor han finner fram buen, samtidig som noe av «knastene» fortsetter, og jeg føler vi beveger oss inn i skogen han spilte om i åpningslåten, og inn i en skog uten fuglesang, men med lyder fra vinden som puster oss i nakken denne varme dagen.
I «allt det vackra» starter det som om vi er om bord i et gammelt tog drevet av et damplokomotiv, eller på en rolig elv i en gammel trebåt. Den rytmen som utvikles av en dampmaskin går igjen gjennom hele låten, med små nyanseforskjeller som tar låten videre før den stanser helt opp, før vi får «ett spirituellt liv med fågelerfarenheter» (for en flott tittel!). Dette er mer eksperimentering, men ikke uten at Loxbo har den fulle kontrollen over hva han foretar seg på bassen.
Deretter følger «där tankar föds», som er nok en ettertenksom improvisasjon, før vi får «pappa», som overraskende nok er en litt dyster sak, hvor det spilles med bue i lange strøk.
Så avrunder den gode svensken med «när vi red genom regnbågen (Hveragerði)», en mer optimistisk sak, hvor han igjen bruker hele bassen.
Jeg synes Gus Loxbo har laget en spennende, interessant og fin solobassplate, som skiller seg litt ut fra de fleste andre vi har fått av samme slaget den senere tiden. Han er en glimrende bassist, som kjenner instrumentet godt, og utnytter nesten hver centimeter av det store instrumentet på en fin måte på dette soloalbumet.
Jan Granlie
Gus Loxbo (b)
