Sarah Buechi kommer fra en musikalsk aktiv familie, og begynte å spille fiolin og piano da hun var fem år. Etter en pris for et selvskrevet musikkteater bestemte hun seg for å satse på musikken. Etter å ha uteksaminert seg fra Lucerns prestisjetunge Musikhochschule, tok hun en lang sabbatsperiode i Bangalore og fordypet seg i Sør-indisk klassisk musikk og rytme med konserter på festivaler, i radio og i fjernsyn. Resultatene er tydelige i hennes bruk av sine krevende rytmiske og vokale teknikker i en jazzsammenheng.
Her på salt peanuts* har vi fulgt Buechi noen år, og anmeldt to av hennes plater, «Shadow Garden» fra 2015 (anmeldelse kan du lese HER), og «Contradiction of Happiness» fra 2018 (anmeldelse kan du lese HER).
Nå er hun ute med, kanskje, sitt største prosjekt til nå. På «The Paintress», med undertittelen «Contradiction of Happiness», har hun komponert musikk for jazzband og symfoniorkester, noe som krever adskillig mer av henne enn bare å lage ting for mindre sammensetninger. Hun har fått med seg Jena Philharmonic under ledelse av Simon Goudenz, pluss sin egen septett med pianisten Vincent Membrez, bassisten Wolfgang Zwiauer, trommeslageren Lionel Friedu, fiolinisten Estelle Beiner, bratsjisten Isabelle Gottraux og cellisten Sara Oswald, mens hun selv tar seg av det vokale.
Jeg må nok innrømme at kombinasjonen av symfoniorkestre og jazz ikke alltid har vært det jeg har satt mest pris på. Og første gang jeg spilte gjennom denne innspillingen avfeide jeg den ganske brutalt. Men etter å ha spilt gjennom platen noen ganger, så vokser den seg stor og mektig.
Så vidt jeg har ffått med meg, så skriver Buechi fine tekster, og med unntak av den tradisjonelle «Stets I Truure» har hun laget alt stoffet selv. Og jeg liker det absolutt best når hun får brukt stemmen sin skikkelig, og når musikken nærmer seg folkemusikk, som i den fine «Lullaby (for Conan)». Og hele veien følger septetten og symfonikerne henne til døren med fint spill, hvor pianist Membrez er den som, mer eller mindre, styrer «skuta».
Der hvor hun beveger seg inn i den mer tradisjonelle jazzen, som i «C-Void 91», synes jeg kanskje stemmen hennes blir litt for nøytral, og der hvor symfonikerne får «overtaket» blir det nesten for mye «musikal».
Alt i alt har Sarah Buechi laget en plate som krever mye, både av henne og medmusikantene. Det har ikke lykkes hele veien, men der hvor det etter min mening lykkes, lykkes hun svært bra. Mest i de mer folkemusikkpregede «sekvensene», men også i noe av de andre komposisjonene hun har gjort.
En overraskende og annerledes plate fra den dyktige vokalisten, som vi håper har vært et prosjekt, og at hun neste gang er tilbake i litt mindre format, for det er der jeg synes hun gjør seg best.
Jan Granlie
Sarah Buechi (v, comp), Vincent Membrez (p), Wolfgang Zwiauer (el.b), Lionel Friedu (dr), Estelle Beiner (vio), Isabelle Gottraux (viola), Sara Oswald (c), Jura Philharmonic, Simon Gaudenz (cond)
