På skive

THUMBSCREW

«never is enough»
CUNEIFORM, RUNE 478

Under årets Copenhagen Jazz Festival var det en av konsertene som virkelig utmerket seg. Det var en konsert jeg virkelig hadde sett fram til, og selv om frammøte blant publikum var skuffende, så ble konserten i Jazzhus Montmartre med gitaristen Mary Halvorson, bassisten Michael Formanek og trommeslageren Tomas Fujiwara i Thumbscrew det store høydepunktet, og du kan lese min relativt panegyriske anmeldelse fra konserten HER.

Vi har tidligere anmeldt de to platene «Convallaria» som kom på Cuneiform i 2017 (anmeldt HER) og «The Anthony Braxton Project» på samme selskap fra 2020 (anmeldt HER), og deres nye utgivelse føyer seg godt sammen med de to foregående, og tar trioens musikk enda lenger.

Nå er de tre ute med ny plate, og mesteparten av det vi får høre her, ble også spilt på ettermiddagen den 6. juli i Jazzhus Montmartre. Og tar jeg ikke mye feil, så fikk vi låtene omtrent i samme rekkefølge som på platen, pluss mange ekstra godbiter.

Og de starter med «camo easy», med Halvorsons særpregede gitarspill i front. Hun kan på mange måter sammenlignes litt med Bill Frisell, men samtidig blander hun inn litt hawaii-gitar i spillet som gjør dette helt særpreget. Og Formaneks bass-spill er formidabvelt, sammen med Fujiwaras lekne trommespill. I «sequel to sadness» nærmer de seg så smått rockemusikken, men ikke slik at rockefolket «går av skaftet». For dette er noe helt annet, selv om trommespillet sikkert kunne passet inn i et rockeband. Men Halvorsons gitarspill hadde aldri fått plass i et rockeband. I stedet gir hun oss som er mest til litt utsvevende, utfordrende og litt naive gitarspill noe vi bare må elske. Og med sin akustiske gitar, som er micket opp til den reneste el.gitar, gir hun oss strålende og, ikke minst, original musikk. I dette sporet får vi også en fin trommesolo, som kommenteres av bassen, før Halvorson igjen kommer inn med et kontrasterende, og temmelig naivt gitarspill som pirrer enhver sans vi har i kroppen. Nydelig. Her beviser hun også at hun kan spille raskt på gitaren, noe hun ikke gjør for å vise seg fram på noen som helst måte, men det er det som skal til for å fullende låten.

Så får vi tittelsporet «never is enough», en original og deilig ballade hvor de tre «flyter» av gårde, før Formanek forsøker å ta låten over i et mer rocka preg med sin el.bass. Men balladestilen beholdes, selv om gitarlyden får et mer rocka preg ved bruk av pedaler. Denne kan, med litt godvilje, sammenlignes med noen av de vakre balladene Terje Rypdal kom opp med for noen år siden, selv om kompet her, særlig trommespillet, er adskillig mer «utfordrende» enn det for eksempel Audun Kleive kom opp med i for eksempel Chaser-trioen. Men gitarspillet kan godt sammenlignes. Nydelig!

Så følger i rask rekke følge «through an open window», med utrolig fint spill av Halvorson, «heartdrop», hvor «hawaii-gitaren» eller det yelt spesielle i Halvorsons spill er tilbake. Dette er en nydelig «vise» hvor gitarspillet ligger og svever vakkert over kompet, slik bare Mary Halvorson gjør det, og «emojis have consequences», som beveger seg mot det litt rockeaktige i starten, før Halvorson brer låten utover. Her kommer også Formanek inn med en nydelig bass-solo, som løfter det hele til nye høyder. Mesterlig! Alle tre i typisk Thumbscrew-tapning med en tett og fin kommunikasjon, men samtidig med at musikken til den enkelte musiker er svært personlig og spennende.

Så får vi «fractures sanity» som er litt «tøffere» i anslaget enn de foregående, med relativt «friskt» gitarspill over et relativt frittgående komp, før vi får «unsung procession», hvor de igjen legger seg inn i ballade-landskapet, hvor Halvorsons tette forbindelse med Bill Frisell kommer godt fram, men med den svært særpregede gitarlyden som dukker opp innimellom, og nok en fin bass-solo fra Formanek.

Så avrunder de denne nydelige platen med «scam likely», en fri improvisasjon hvor alle tre får presentert seg, eller kanskje vi heller skal si, sier farvel for denne gang på en fin måte. Også her trekkes tankene mot Terje Rypdal i Halvorsons nydelige balladespill over et støttende og deilig komp.

Denne trioen har de senere årene blitt et av mine favorittband. De gjør relativt «enkel» musikk, men de gjør den med så stor overbevisning og kreativitet som viser at det enkle ofte er det aller beste. Og alle tre musikerne har nå samarbeidet over lang tid, og har funnet fram til et felles uttrykk de er relativt alene om i dagens jazz. Og «never is enough» er en perle av en plate!

Jan Granlie

Tomas Fujiwara (dr), Mary Halvorson (g), Michael Formanek (b)

Skriv et svar