Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

WILLIAM PARKER

«Universal Tonality»
CENTERING RECORDS, 1030

I 2021 kom boken «Universal Tonality – The Life and Music of William Parker» ut (anmeldt HER). Det var en biografi skrevet av forfatteren Cicso Bradley, og fulgte Parker liv fra starten og frem til i dag.

Nå har han også kommet med et annet prosjekt kalt «Universal Tonality», og denne gangen er det en dobbeltCD, med musikk skapt i øyeblikket, etter at Parker hadde fått en glimrende idé.

Ideen kom til Parker som lyn fra klar himmel. Han sporer selv opprinnelsen til konseptet tilbake til en kveld på begynnelsen av 90-tallet da han deltok i en «happening» i Philadelphia, som satte forskjellige erfarne improvisatorer sammen med en gruppe didgeridoo-musikere i tillegg til en gruppe cherokeedansere. Til tross for mangel på øving eller noen uttalt plan, ble dette en ytterst vakker konsert. På «Universal Tonality» får vi nesten to timer musikk som består av seks relativt frittgående låter som går over over to plater, og dokumenterer en konsert som fant sted på Roulette i Manhattans TriBeCa-område i desember 2002 (forøvrig en av de siste konsertene i spillestedets originale loftsrom).

Parker hadde invitert 16 musikere i ulike aldre, fra forskjellige kulturer og med ulik bakgrunn, til å bli med på et eksperiment, som gikk ut på å «puste sammen».

Enten dette dreier seg om et storband som løfter taket, eller et intimt tverrkulturelt kammerensemble, viser kollektivet et imponerende samspill og kollektiv følsomhet.

Musikerne som medvirker på dette prosjektet representerer forskjellige perioder i Parkers musikalske og kunstneriske liv. Fiolinisten Billy Bang og multi-instrumentalisten Daniel Carter, arbeidet med Parker på 70-tallet i «loftsbandet» The Music Ensemble. Jerome Cooper, som er best kjent som perkusjonist i The Recolutionary Ensemble, og Roger Blank, som på samme måte som Coopper, trakterer vest-afrikansk balafon på denne innspillingen, og som var med i Parkers 70-tallsband The Melodic Art-Tet. Fiolinisten Jason Kao Hwangs historie med Parker kan dateres tilbake til 80-tallskvartetten Commitment, mens pianisten Dave Burrell og trombonisten Grachan Moncur III, var stor inspirasjonskilder for Parker på 60-tallet. Moncur spilte også i det første viktige bandet Parker medvirket i, og han var også med i prosjektet «In Order to Survive» (AUM Fidelity) (anmeldt HER) på midten av 90-tallet.

Saksofonisten Rob Brown, trombonisten Steve Swell, gitaristen Joe Morris og Jim Hi Kim, som spiller komungo, en koreansk zither, har samarbeidet med Parker i forskjellige konstellasjoner siden 90-tallet, mens vokalisten Leena Conquest spilte med Parker for første gang i 2000, på innspillingen «For Fannie Lou Hammer», og ble et fast medlem i Parkers turnéband i en periode etter det. På konserten medvirker også trommeslageren Gerald Cleaver, som har spilt mye med Parker den senere tiden, blant annet på den utmerkede platen «Mayan Space Station» på AUM Fidelity, (anmeldt HER), pluss kotomusikeren Miya Masaoka og saksofonisten Cale Bradley, som for første gang medvirker på et av Parkers prosjekter.

Og det starter med Parker lett gjenkjennelige bass-spill i «Tales Of A Peacock», og et riff som nesten kan minne om noe fra Miles Davis’ mesterverk «Kind of Blue» med Parker og Cleaver. Så kommer de andre inn litt etter litt – og først ut er Steve Swell (eller Grachan Monchur III) med sitt kraftige trombonespill, og jeg tenker at akkurat slik ville det ha hørtes ut om Charles Mingus fremdeles hadde vært med oss, og fremdeles var en aktiv og vital musiker. Etter hvert som de andre musikerne «henger seg på», får vi et heftig, kollektivt parti hvor blåserne nærmest kjemper om oppmerksomheten, men uten at det går ut over grooven og det kollektive som fungerer optimalt. Ett hvert roer blåserne seg litt ned og strykerne får boltre seg litt før Burrell legger en intro til Conquests vokal, som låter akkurat så mye soul og gospel som det skal i en slik sammenheng. Hun har mye vibrato i stemmen, men det fungerer perfekt i denne sammenhengen. Her dukker også Art Ensemble of Chicago opp i bakhodet, og deres «Theme De Yoyo» med Fantella Bass som vokalist fra filmusikken «Les Stances a Sophie» fra 1970, opp i bakhodet.

«Cloud Texture (Death Has Died Today)» åpner med bass, piano og Conquests fremføring av Parkers tekst. Dette er en lang ballade (varer i litt over 31 minutter). Conquest kommer, etter hvert, inn på vokal og vi får en fin ballade, hvor teksten til Parker er det viktige. Men det viktige er også hva som skjer bak vokalen og teksten. Hvordan de enkelte instrumentene kommer inn med små «innsmett» som gjør lyttingen til en spennende opplevelse. Burrells piano, kotoen og komungoen, som er med på å dele låten inn i flere deler, sammen med vokalen.

«Leaves Gathering (Headed Back To Tree)» starter med Conquests resitasjon av en tekst av Parker. Og de enkelte tekstene handler om Parkers tanker og opplevelser av å bo i New York i overgangen mellom hundreårene. Men de er også innom Parkers livshistorie, som man også kan lese om i den utmerkede boken med samme navn som denne innspillingen. Etter resitasjonen får vi en litt tilbakeholdt, kollektiv improvisasjon hvor Parkers bass, på en fin måte, holder det hele sammen i bakgrunnen. Her foregår det en intens kommunikasjon mellom instrumentene, hvor man nærmest kan høre hvor mye de lytter til hverandre, mens Cleaver legger et drivende trommespill tett opp mot Parkers bass i bakgrunnen. Praktfullt! Og etter hvert øker intensiteten i musikken såpass mye, at de bare må ta det ned etter hvert. Men ikke lenge. De mange musikerne klarer rett og slett ikke styre seg for det drivende bass- og trommespillet, og bare «kline» til. Og mot slutten kommer igjen Conquest inn med sin sterke vibrato i stemmen – denne gangen ordløst.

«Silver Sunshine» starter med Daniel Carters sopran- og altsaksofon simultant og Cleavers gong i en innstendig blues, før trombonene melder seg på under Conquests fine bluessang. Og vi er igjen i nærheten av Art Ensemble og Fantella Bass. Men her synes jeg det nesten blir enda sterkere enn hos de muntre herrene fra Chicago. Monchur III og Swells trombonespill legger et løst riff som forsterker bluesfølelsen, og resten av musikerne henger seg på.

«All Entrances (it is for you the sun rises)» starter med Joe Morris gitar, og det er ikke vanskelig å høre hvor Mary Halvorson har gått i lære. Men han får ikke holde på for lenge alene. Flere av blåserne blander seg inn etter hvert, men må forholde seg til Morris sine ideer. Og han får lov til å styre «showet» gjennom en stor del av låten, og får virkelig bevist hvilken eminent gitarist han er. Og han lar seg ikke affisere av at flere av de andre musikerne forsøker å overta «førersetet», men står på sitt på en fremragende måte. Og når han går tom for ideer, får vi en neddempet «call and respons»-sekvens mellom en av trombonistene og de andre blåserne i en slags B-del, før Parker tar grep, og flere melder seg på. Men det er Conquest som får æren av å lede an i enda en tekst av Parker, som fremføres som en slags blues, med resten av musikerne «drodlende» i bakgrunnen.

Så avslutter de denne praktfulle platen med «Open System One», hvor Parker legger an en frisk «fire-flate» på bass under Conquests vokale resitasjon og en av trombonistene (jeg mener å høre at det er Moncur III) og saksofonistene. Låten utvikler seg nesten fra sekund til sekund, og vi får solide bidrag fra Daniel Carter, Rob Brown og de to trombonistene, og det koker i lokalet. Her er det tydelig at musikerne vil ta ut det aller siste, men etter et drøyt kvarter tar de det litt ned, men hele tiden med kompets «fire-flate» som grunnelement. Morris leverer en strålende solo, før det tas helt ned og vi nærmer oss avslutningen. Vi får en neddempet gitarsekvens med trombonistene som bidragsytere, før Conquest kommer inn med ordløs sang over kompet og de asiatiske instrumentene, og vi lander trygt med begge beina på bakken og kan puste ut – omsider.

Det er ikke først og fremst det solistiske som er styrken på denne innspillingen, selv om flere av musikerne bidrar med sterke og fine bidrag. Her er det det kollektive som er det viktigste, noe som forsterkes av Parkers tekster som blir framført intenst og inderlig av Leena Conquest. Og hele veien er Parkers stødige bass og Cleavers trommespill på plass for ikke å gjøre dette til en ren frijazz-seanse. Deres spill er nesten som å høre Charles Mingus og Danny Richmond på sitt beste, og driver det hele fram til å bli en himmelsk, musikalsk opplevelse.

Dette er blitt en av årets absolutt beste, mest spennende og kreative plateinnspillinger. Og ingen skulle trodd at innspillingen ble gjort i 2002, hadde det ikke vært for at vi visste at flere av de sentrale musikerne ikke lenger er med oss. Men jeg er sikker på at de sitter og smiler over resultatet mens de venter på neste «jam session» i det hinsidige. Og jeg er overbevist om at det sendes mange gode historier fra innspillingen over bordet.

Jan Granlie

William Parker (b, dilruba, shakuhachi, donso’ngoni, comp), Jin Hi Kim (komungo), Miya Masaoka (koto), Billy Bang (vio), Jason Kao Hwang (vio), Joe Morris (g), Dave Burrell (p), Leena Conquest (v), Steve Swell (tb), Grachan Monchur III (tb), Daniel Carter (s, brass), Matt Lavelle (tp), Rob Brown (as), Cale Bradley (ts), Jeome Cooper (balafon, chiramia, keys, dr), Roger Blank (balafon), Gerald Cleaver (dr)

 

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.