Den Punktelige andredagen

PUNKT FESTIVAL 2022, 2. DAG, FREDAG 2. SEPTEMBER: Så var det klart for en dag som virkelig sto i «gamle» Punkt sin ånd. Denne dagen fikke vi både seminarer, konserter, re-mixer, tid til å møte gamle og nye venner og løping opp og ned trappene i Teatret for å få med oss både konsertene og re-mixene. Og det ble en dag i god, gammel Punkt-ånd, med Punkt-familien i viktige roller, og noen nye, spennende navn på scenene.

Traversing Sonic Territories og Sidsels historie
Og vi startet med Torben Snekkestad og Søren Kjærgaards prosjekt Traversing Sonic Territories, som de hadde kalt prosjektet de gjorde i går med David Toop. Dette er et prosjekt som innbefatter mye teori, som i korthet går ut på å spille inn sekvenser av musikk, manipulere sekvensene, og på mange måter «ta hverandres plass», sette det sammen i nye sammenhenger, lytte til det – gang på gang, og la andre komme inn og lytte til opptakene, hvor «gjestene» kommenterer det de hører, og hvor kommentarene blir «tatt opp», nesten som et talekor, for så å bli videreutviklet – videre og videre.

Dette er et prosjekt de to har jobbet mye med de senere årene, og i sommer involverte de også Toop til være en del av prosjektet. Jeg har hørt de to en rekke ganger tidligere, både sammen og hver for seg i andre sammenhenger, og det var spennende å høre hvordan de tenker musikalsk og kollektivt, og hvor, i alle fall jeg, fikk et nytt syn på hvordan de to utmerkede musikerne jobber sammen.

Deretter fikk vi en ytterst spennende og interessant samtale mellom David Toop og Sidsel Endresen, hvor Toop var intervjuer, og vi fikk en interessant samtale om Endresens liv som musiker. Fra hun startet, slo gjennom kommersielt med Jive Talkin’, og hvodan hun opplevde det å være en stor stjerne den ene dagen til hvordan folk stoppet henne på gaten dagen etter og lurte på hva i all verden hun holdt på med nå. Vi fikk innblikk i hennes karrierestige, og hvordan hennes liv som kreativ artist og kunstner hadde utviklet seg opp gjennom årene, og hvordan de forskjellige «delene» hadde påvirket hennes selvtillit og utvikling. En ytterst spennende og interessant samtale.

Estisk stjernefunn
Den estiske pianisten Kirke Karja, er en musiker jeg har fulgt i en del år. Jeg traff henne første gang på Jazzkaar i Tallin for en god del år siden, da hun var en uslepen diamant på den lokale jazzscenen. Hun er klassisk utdannet med moderne, klassisk musikk som spesialfelt,men har de senere årene gått mer og mer over på jazzen. Dette har ført henne ut på de europeiske jazzscenene, blant annet til Punkt @ Banlieues Bleues i Paris tidligere i år, hvor Jan Bang falt for hennes musikk.

Karja/Renard/Wandinger er et helt nytt internasjonalt ensemble med fokus på eksperimentell improvisert musikk. De begynte å spille sammen i 2019, og sommeren 2022 slapp de sitt debutalbum (som vil bli anmeldt på salt peanuts* om ikke lenge). Sammen med den franske bassisten Etienne Renard og den tyske trommeslageren Ludwig Wandinger fokuserer de på utvidede teknikker, elementer fra fri improvisasjon og moderne komposisjon. Trioen henter sin inspirasjon fra gamle skumle stumfilmer og ødelagte maskiner.

Nå begynner det å bli noen år siden jeg hørte Karja sist. Men det de leverte denne ettermiddagen, viste at Karja (og de andre musikerne) har funnet en original stil (nesten) ingen andre er innom. Jeg mener at musikken var klart «øst-europeisk», med måten Karja «angriper» musikken. Og hennes spill gjenspeiler på mange måter hvem Karja er. Hun spiller seg selv, og når man hører henne snakke, som hun gjorde i introduksjonene mellom låtene, så snakker hun akkurat som hun spiller. Hektisk, fort og med en humor i bakgrunnen. Og de to medspillerne, Renard og Wandinger, kompletterer Karjas spill. Kommenterer, legger til og bidrar til at vi får en nærmest komplett trio som kommer med ny og ytterst personlig musikk. En strålende konsert.

Deretter bar det ned i det som tidligere ble kalt Alfa-scenen, men som nå het Biscenen, for å overvære re-mix av konserten gjort av Jan Bang og Erik Honoré på elektronikk og Eivind Aarset på gitar. Og at disse re-mixene kommer umiddelbart etter selve konserten, er med på å gjøre opplevelsen større. Man har konserten i bakhodet, og så får man nærmest en «kommentar» til konserten, ved at de tre, norske musikerne gjør sin «versjon» av konserten – i komprimert og forkortet form.

Og denne re-mixen syntes jeg fungerte nærmest perfekt. Det var tydelig at de tre hadde fått et forhold til musikken, og gjorde ting med elementer og sekvenser av musikken, Karja og trioen neppe hadde tenkt seg på forhånd. Jeg spurte Karja etterpå om hun kjente igjen musikken, og det gjorde hun. Og å få bedre «kommentarer» enn de hun fikk fra Bang, Honoré og Aarset, skal man kanskje lete lenge etter.

De som tok joiken opp på et nytt nivå
Så var det nok en konsert i hovedsalen. Denne gangen med duoen (trioen) Avant Joik, besåtende av Maja Solveig Kjelstrup Ratkje på vokal og live elektronikk og Katarina Barruk på vokal og joik, med levende bilder av Matti Aikio, hvor de blander joik og vokaleksperimentering med en elektronisk, eksperimentell palett, «som fremkaller de «skumle», kontemplative atmosfærene i nord , mens uroen og forvrengningen av en utemmet, kraftfull natur lurer under», som de skriver i programmet.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje er en norsk komponist og musiker, hvis arbeid spenner fra partiturer for ensembler til improviserte liveopptredener. Hun skriver for orkestre og opptrer selv som solist eller i grupper som SPUNK ved siden av Avant Joik. Og når hun opptrer med trioen Poing, får vi alltid himmelstormende konserter hvor musikken, i samme konsert, kan skifte fra russiske revolusjonssanger, via Åge Aleksandersen til Alf Prøysen. Hun har mottatt en rekke priser, og er en av de mest respekterte avantgardemusikerne i Europa de siste 15 årene, og i 2001 var Ratkje den første som mottok den prestisjetunge Arne Nordheim-prisen.

Katarina Barruk kommer fra Västerbotten i Sverige,og er kjent som en av Sápmis mest talentfulle liveartister. En unik og fengslende utøver, som bruker stemmen som instrument, og blander joik og andre vokale teknikker. I 2020 mottok hun en av de mest kvalifiserte forfatter- og komponistprisene i Sverige – SKAPs Kulturbärarpris. Hun presenterer egne komposisjoner på umesamisk språk, et språk som står på UNESCOs rødliste over kritisk truede språk, og som hun bryr seg sterkt om.

Matti Aikio er en samisk billedkunstner fra den finske siden av Sápmi. Han har bakgrunn fra samisk reindriftskultur, og han har en master i samtidskunst fra Tromsø Akademi for samtidskunst. Aikios kunst har vært utstilt i ulike land i Europa, Asia og Latin-Amerika, og han jobber med mixed media, foto, lyd, installasjoner, video og tekst. Hans hovedinteresse som kunstner er å prøve å tilby publikum en mulighet til å skifte perspektiv på ofte marginaliserte problemstillinger. I det siste har han vært fokusert på temaer som konseptet, ideen og bildet av naturen og hvordan urfolkskulturene ser ut til å bli presset av det schizofrene naturforholdet mellom nasjonalstatene og kapitalismen.

I 1980 fikk joiken det virkelige gjennombruddet i norsk musikk. Da var Sverre Kjelsberg go Mattis Hætta norske representanter i Melodi Grand Prix med låten «Sámid Ædnan», som ble en «landeplage» i Norge. I 1985 kom vokalisten Mari Boine med sitt første album Jaskatvuođa Maŋŋá, etterfulgt av Gula Gula i 1989 og Goaskinviellja – Eagle Brother i 1993. Og den samiske musikken fikk en ny popularitet. Og siden da har det vært Mari Boine som har vært den samiske artisten man har regnet med i Norge.

Men så kom Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og Katarina Barruk med sitt nye prosjekt, som vil bli stående som en bauta i den samiske musikken – i alle fall for undertegnede. Her møtte vi to artister som tok den samiske musikken og joiken til et nytt nivå. Men Ratkjes vokal og elektronikk og Burruks stemme som fungerte like godt i de «tradisjonelle» joikene som i det mer eksperimentelle. Dette er to kunstnere som passer perfekt til hverandre, og med Ratkjes kreativitet i front, ble dette en himmelsk konsert. Og med Matti Aikio usedvanlig passende videokunst på bakveggen, ble dette en helhet og et kunstnerisk uttrykk som fullstedig tok pusten fra denne skribenten.

Nå har ikke jeg hørt platen Avant Joik, som kom for en stund siden, men skal man tro de i min bekjentskapskrets som har hørt den, så var konserten i går adskillig mer spennende og kreatiiv enn platen.

Etter konserten var planen å gå ned i Biscenen for å høre Bugge Wesseltoft og Sebastian Studnitzkys re-mix av konserten, men hodet var såpass fullt opp av den nydelige konserten, at jeg heller valgte et avkjølende glass for å vente på neste konsert. Men at Avant Joik ble sittende igjen som festivalens høydepunkt til nå, er det ingen tvil om.

Punkt Edition label night
Så har Punkt-familien gått sammen med Jazzland Recordings om å lage sitt eget plateselskap. Jeg har en formening om at det i Punkts arkiver ligger mange konsertopptak mange gjerne vil høre flere ganger, og Honoré og Bang mente at nå var tiden kommet for en sik satsing.

Den første utgivelsen, The Bow Maker med Jan Bang og synthesizer-spilleren Dai Fujikura i spissen for flere i Punkt-familien, ble lansert under festivalen, og i den forbindelse hadde Punkt Editions, som selskapet blir kalt, en lansering av platen, som om kort tid vil bli anmeldt på salt peanuts*, med smakebiter fra et par andre ventende utgivelser.

Og det startet med The Bow Maker med flere av musikerne fra platen på scenen: Jan Bang på elektronikk, Dai Fujikura på synth, Nils Petter Molvær på trompet og Eivind Aarset på gitar (på platen medvirker også Arve Henriksen, Kati Raitinen på cello og Tamami Tono’s Sho på det radisjonelle, japanske instrumentet Sho (munnorgel). Her fikk vi grave oss dypt inn i den tradisjonelle Punkt-musikken, hvor elektronikken står i førersetet, men hvor Molværs «fortellinger» på trompet var med på å gjøre dette til en nydelig seanse.

Deretter fikk vi «familien» med vokalisten Benedikte Kløw Askedalen, som er en vokalist vi skal følge med på, i en sekvens som låt både moderne og keltisk, og hvor Kløw Askedalen leverte en strålende innsats foran et knippe av norges ledende improvisasjonsmusikere.

Så fulgte en sekvens hvor vokalisten Anneli Drecker, sammen med Jan Bang, som vokalist (!) og Canberk Ulaş på duduk, en slags treklarinett, som er et dobbeltrørblandsinstrument av armensk opphav, viste oss at det ikke kun er elektronikk og eksperimentell impro som ligger tett på Bangs hjerte. Her fikk vi en duo hvor Bang (nesten) ble en slags ny utgave av Peter Gabriel, som fascinerte. Jeg har kanskje en mistanke om at Bang har ryddet i arkivet hjemme, og kommet opp med flere låter han skrev som ung og talentfull musiker. Og Drecker er alltid en fryd å lytte til i slike sammenhenger. Og med Audun Erliens nydelige bass-spill som ekstra-bonus, ble dette en fin opplevelse.

Så rundet de av med vokalisten Simin Tander sammen med Punkt-familien, hvor også trommeslageren Anders Engen sluttet seg til helheten. Tander har utviklet seg mye siden første gang jeg hørte henne for mange år siden, og nå fremstår hun som en selvsikker og ytterst dyktig vokalist, som passet perfekt inn som avslutning på en nydelig «label-night».

Og etter denne konserten var hodet fullt av musikalske inntrykk, så vi valgte å droppe re-mixen av denne konserten, som ble gjort av «spoken word»-artisten Fredrik Høyer og elektronikktrollmennene Bendik Baksaas og Tobias Grønborg.

Men i dag, lørdag, er det nok en dag for store, musikalsk opplevelser, pluss seminar med blant annet Avant Joik. Vi gleder oss!

Tekst og foto: Jan Granlie

Torben Snekkestad og Søren Kjærgaard fortalte om sitt prosjekt Traversing Sonic Territories