Den amerikanske vokalisten Cécile Sophie McLorin Salvant ble født i Miami. Hun begynte å studere klassisk piano da hun var fem år, og begynte å synge i Miami Choral Society da hun var åtte. Hun utviklet deretter en interesse for klassisk stemme og begynte å studere med private lærere, og senere med Edward Walker, vokallærer ved University of Miami. I 2015 uttalte hun at hun var så heldig å vokse opp i et hus der de hørte på all slags musikk. De hørte på haitisk, hiphop, soul, klassisk jazz, gospel og cubansk musikk, for å nevne noen. Når du har tilgang til det som barn, det åpner bare din verden.
I 2007 flyttet hun til Aix-en-Provence, i Frankrike, for å studere juss samt klassisk- og barokkvokal ved Darius Milhaud Conservatory. Det var i Aix-en-Provence, med saksofonist og lærer Jean-François Bonnel, at hun studerte improvisasjon, instrumental- og vokaljazz, og sang med sitt første band. I en firestjerners anmeldelse av hennes utsolgte konsert på Ronnie Scott’s Club i London i juni 2015, skrev John Fordham i The Guardian: «Hun bringer ideer fra uventede vinkler til den kjente kunsten å synge, og hun bruker en rampete intelligens til godt slitte tekster på måter som forvandler dem».
Etter det skjøt karrieren til Salvant fart, og siden debuten med «Cécile & teh Jean-Francois Bonnel Paris Quaintet» fra 2010, har hun gjort platene «WomanChild» (Mack Avenue, 2013), «For One to Love» (Mack Avenue, 2015) (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/celine-mclorin-salvant/), «Dreams and Daggers (Mack Avenue, 2017) (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/celine-mclorin-salvant-2/) og «The Window» (Mack Avenue, 2018), før hun gikk over til Nonesuch med den nye innspillingen «Ghost Song».
Det virker som om plateselskapet virkelig har valgt å satse på Salvant og denne utgivelsen. For her er alt lagt til rette for at hennes vokal skal serveres i akkurat det rette selskapet, med en rekke musikere tilgjengelig, og med en stor variasjon i settlisten, som innfrir de fleste av Salvants ønsker.
Og hun starter med Kate Bush-komposisjonen «Wuthering Heights», som er den perfekte åpning på platen. Den er kjent fra før, samtidig som Salvant gjør den til sin, på sin måte. Deretter får vi Harold Arlen etc. «Optimistic Voices», koblet sammen med Gregory Porters «No Love Dying», før vi får hennes egen tittellåt, «Ghost Song». Og hele veien er det Salvants bunnsolide stemme som er førende og den som gjør platen til en stor opplevelse. Og når hun avslutter med den tradisjonelle «Unquiet Grave», har hun vært innom en fin rekke egne og andres låter med superb tonefølge.
Dette er blitt Salvants beste plate til nå. Selv om mange kanskje vil hevde at spennet i låtvalg og arrangementer er vel vidt, slik at mange av låtene skiller seg for mye ut i en helhet, synes jeg hun har begått en fin plate, hvor hun beviser at hun er en av de ledende vokalistene innenfor den mer konvensjonelle jazzen «over there» nå. Det varierer fra typiske cabaret-låter til fine jazztolkninger, som spriker litt for mye i valgene til at jeg lar meg «gå inn i» hele platen. Man blir rett og slett litt forstyrret over alle «krumspringene».
Så hvis jeg skulle ønske noe, så måtte det være å høre henne med en pianotrio, uten altfor mye arrangementer og tillegg. Da tror jeg hun hadde gått rett inn i hjertet på denne anmelderen.
Jan Granlie
Céline McLorin Salvant (v, p), Paul Skivie (b, synth), Sullivan Fortner (p, v, Fender Rhodes), Aaron Diehl (pipe org, p), Alaxa Tarantino (fl), James Chirillo (bjo), Marvin Sewell (g), Daniel Swenberg (lut, theorbo), Burniss Travis (b), Keita Ogawa (perc), Kyle Poole (dr), Violette and Iris McLorin Salvant (v), Broken Youth Choir (v)
