Stadig vekk kommer det tidligere uutgitte plater med «de store heltene» fra tidligere jazztider. Mye av det utgis etter at eiendomsretten er frigitt etter så og så mange år, mens andre er innspillinger som tidligere har vært bortgjemt, skult eller glemt i skuffer og skap eller hos arvingene.
Et eksempel på dette er det såkalte «lost album» etter John Coltrane, som kanskje ikke var så «lost» som markedsføringsfolka i plateselskapet gjerne ville ha det til. Et annet eksempel er Eric Dolphys «Musical Prophet: The Expanded 1963 N.Y. Studios Sessions», som er på vei ut i verden i disse dager.
Og på samme måte har de opptakene som nå surrer på min platespiller blitt markedsført som noe hemmelig.
Opptakene er fra Mingus’ ukelange engasjement på Strata Concert Gallery i Detroit i februar 1973. Det var Detroit-trommeslageren Roy Brooks som satt inne med bånd fra denne uken. Han var selv med på opptakene, og forteller at bandet akkurat hadde kommet hjem etter en omfattende Europa-turné, og avsluttet turneen med en uke i Detroit. Ved siden av Mingus og Brooks, besto bandet på denne tiden av trompeteren Joe Gardner, tenorsaksofonisten John Stubblefield og pianisten Don Pullen. Og det er tydelig at de hadde fått spilt en del sammen før denne uken i Detroit, for hele veien er dette tett og fint samspill.
Denne boksen er på fem LPer, og det starter med «Pithecanthropus Erectus» på den første platen. Den fades ut på side A før de fortsetter, som om ingenting er skjedd, på B-siden. Her merker vi oss spesielt Don Pullens spill som er heftig blues og gospel ingen gjorde han etter på den tiden. I tillegg synes jeg Stubblefield leverer en strålende saksofonsolo, og den svært entusiastiske trommeslageren Roy Brooks, spiller på en helt annen og adskillig mer aggressiv måte enn Mingus’ mer eller mindre faste trommeslager, Dannie Richmond gjorde. Men bak det hele sparker og slår Mingus de andre musikerne framover til å yte sitt aller beste.
LP nummer to inneholder den ikke så kjente Mingus-komposisjonen «The Man Who Never Sleeps», en typisk og fin ballade, som åpner med «sobert» spill av trompeteren Joe Gardner. Denne låten ble merkelig nok aldri utgitt av et amerikansk selskap, og var kun kjent gjennom venner, og de som hadde vært heldige nok til å få høre den på en sjelden konsert. Og den ble ikke utgitt på plate før den kom ut på en plate på japanske Columbia i 1971.
Som nesten alltid i Mingus’ komposisjoner, så forblir man ikke i balladehumør gjennom en hel låt. Etter hvert kommer de velkjente sparkene fra sjefen sjøl, som gjør at låten får en litt annen karakter. Hele veien er dette typisk Mingus. Og hele tiden foregår det ting mellom han og, særlig pianist Don Pullen, som overtar etter Gardners relativt lange solo. Her får vi et stjerne-eksempel på hvilken eminent og blues-aktig pianist Pullen var. Med komplett oversikt, og hele tiden helt på grensen til å «freake ut» og gå sine egne veier.
Så går man over i den mer kjente, «Peggy’s Blue Skylight», en låt som følger naturlig etter «The Man Who Never Sleeps», og som er en overraskende kort versjon av den fine låta.
På LP nummer tre får vi først en introduksjon av Bud Sprangler, før vi får «Celia» på resten av første siden (den er kun i underkant av ni minutter) og i fortsettelse på B-siden. Dette er også en Mingus-komposisjon, og ikke Bud Powells låt med samme navn, men Mingus sin egen låt som var dedikert til hans daværende kone Celia Zaentz, og som for første gang ble utgitt på selskapet Bethlehem i 1957.
Dette er også en litt mer ukjent komposisjon av Mingus, men den ligger godt innenfor det vi er vant til å høre fra bassisten. Nok en gang får vi en strålende åpningssolo av Gardner som gjør så godt han kan med å få tapeten til å renne av veggene. Og han får i sannhet god hjelp av en hissig Don Pullen og trommeslager Boyd. Mingus er den som holder tømmene med sedvanlig stødig spill. Låten fortsetter på B-siden, hvor trompetsoloen fortsetter og blir overtatt av Pullen i virkelig godlune. Og det er deilig å høre hvordan han bygger opp soliene sine fra nesten null og opp til noe nærmest en eksplosjon i heftig pianospill. Jeg kan nesten ikke tenke meg en eneste pianist i dag som spiller på samme måte som Pullen. Det må i så fall være danske Jeppe Zeeberg, som ofte går utover det forventede og leverer heftig spill.
Den neste platen er i sin helhet viet Duke Ellingtons «C Jam Blues». Den første siden på i underkant av 11 minutter, mens den andre siden er ca. 17 minutter. Det starter litt prøvende, som det ofte gjorde med Mingus. Han introduserer bandet, og Pullen leker seg litt, før sjefen sjøl teller opp. Og det starter rolig med trompet og komp, men etter hvert bygger man opp denne låta til en lang og deilig sak. Bare synd at den fades ut på slutten av A-siden og fades opp i starten på B-siden. (Når denne kommer på CDer, håper jeg man unngår det). For dette er en solo man bør høre i sin helhet. Fantastisk oppbygging og med et trøkk og en energi som nesten er ufattelig. Men han tar ikke helt av her. Han klarer faktisk å holde seg i skinnet, men bare så vidt. Han tar det vel egentlig mer ut i Stubblefields solo etterpå, hvor de følges helt til døren. Jeg har egentlig aldri hatt Stubblefield som en favoritt, men her synes jeg han leverer bedre enn jeg kan huske å ha hørt han. Og selvsagt får vi en heftig trommesolo fra Brooks, som nesten er Paal Nilssen-Love verdig.
Så er vi over på de to siste rundene, med «Orange Was the Color of Her Dress, Then Blue Silk», en av de mer kjente Mingus-låtene på A-siden, før vi får «Dizzy Profile» på sistesiden. Den førstnevnte bluesen er kanskje best kjent som fast del av repertoaret under Charles Mingus store 1964-turné i Europa, der den er gjengitt på en rekke av de platene som denne turneen ledet til. Første utgivelse av denne låta var på solo-piano Impulse!-plata «Mingus Plays Piano» fra 1963. Dette låter akkurat slik vi elsker å høre Mingus. Alle musikerne leverer fint ensemblespill, hvis man kan kalle det det i denne sammenhengen, og glimrende solier.
Så rundes boksen av med «Dizzy Profile» en vals som Mingus kom til Sy Johnson med da man skulle gjøre Mingus’ vokalalbum, «Mingus Sings». Teksten i låta handlet om Mingus’ venn, Dizzy Gillispie og hans rolle i skapelsen av bebop. Teksten var skrevet av Doug Hammond, en trommeslager som var med i bandet til Mingus mens Dannie Richmond hadde en kort rock’n roll-pause fra jazzen. Låten er en fin vals, som (igjen) låter som bare Mingus kunne stå bak. Den innledes med en fin trompetsolo fra Gardner som viser han fram som en musiker det er rart man ikke kjenner bedre til. Pullen leverer en «nedpå» solo som er nydelig, og Stubblefield legger seg nesten inn i et Ben Webster-landskap, før det kollektive tar seg av avslutningen.
Dette er en boks og noen plater som alle som har sans for Charles Mingus og hans musikk bør ha i hyllene. Det er overraskende å høre de to Detroit-musikerne Roy Brooks og Joe Gardner fylle såpass god plass i bandet, og det er alltid en fryd å høre Don Pullen «harve over» pianoet i ene øyeblikket, og legge seg helt nedpå i neste. Og det er overraskende å høre John Stubblefield i såpass godt slag og spille såpass kreativt. Og bak det hele ruver Mingus med strålende og i en litt overraskende, tilbaketrukket rolle, mest som bandleder. Men uten hans bass-spill i bakgrunnen hadde nok disse konserten fort blitt glemt. For det er vel ikke så mange «komp-musikere» i jazzhistorien med mer tyngde i anslaget og mer «makt» enn nettopp Mingus.
Lyden er gjennomgående god, og produksjonen gir ikke inntrykk av å være et «tilfeldig» konsertopptak. Så det er bare for «blodfansen» å investere!
Les også Johan Hauknes’ forhåndsomtale av utgivelsen HER
Jan Granlie
Charles Mingus (b), Roy Brooks (dr), John Stubblefield (ts), Joe Gardner (tp), Don Pullen (p)
[amazon_link asins=’B07GW2SZPY’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’1012fa62-e28f-11e8-ba4f-0d059a768806′]
