Keith Hall har etablert seg som en lidenskapelig pedagog og glad utøver de siste 25 årene. I 12 år brukte han mye av sin tid på turné over hele verden og innspillinger med Curtis Stigers. Han har også spilt med musikere som Betty Carter, Sir Roland Hanna, New York Voices, Janis Siegel, Terrell Stafford, Steve Wilson og mange andre. Han bodde og jobbet i New York City i ni år og spilte i mange musikalske sammenhenger og var med på Broadway-oppsetningen av «Lion King». Han har turnert i Europa med Latin-jazz-kvartetten, Grupo Yanqui, og han er professor i jazztrommespill ved Western Michigan University i Kalamazoo Mitchigan, hvor han holder sin årlige «Summer Drum Intensive», og han er forfatteren til bøkene «Jazz Drums Now!» Vol. 1 og vol. 2.
På sin nye plate samarbeider han med saksofonisten og bassklarinettisten Adrew Rathburn som kommer fra Toronto, og som har samarbeid med Kenny Wheeler på sin CV. Han har utgitt plater siden debuten med «Jade» i 1998, og vi finner han på en rekke innspillinger i Steeple Chase-katalogen. Bassisten Robert Hurst III utga sin første plate i eget navn i 1992, som fikk tittelen «Robert Hurst Presents: Robert Hurst», og han er en bassist som oppgjennom årene har spilt med hele «Marsalis-klanen», med Kenny Kirkland og Elvin Jones, med Eric Reed, Terri Lyne Carrington, Herbie Hancock, Wallace Roney, Robert Glasper, Renee Rosnes og en rekke andre.
Platen inneholder hele 20 spor, hvor de starter med en hyllest til trommeslageren og mentoren Billy Hart, som Hall har kalt «Be Curious». Dette er en trommesolo som viser at vi har med en dyktig utøver å gjøre. Hans spill her er avslappet og fint, og som gjør at man gleder seg til resten.
I «Douglas King Obama» kommer de andre inn, og er en hyllest til flere kjente personer som har bodd i Kalamazzoo, så som Frederick Douglass, Dr. Martin Luther King og Barack Obama. Her er vi plassert rett inn i den swingende triojazzen hvor altsaksofonen til Andrew Rathburn dominerer, og jeg får litt flashback til Phil Woods når jeg hører han. Vi får også en fin bass-solo fra Hurst III, og drivende trommespill fra kapellmesteren.
«Kzoo Brew» er en hyllest til byen Kalamazzo, en liten by i den sydvestlige delen av delstaten Michigan, som beskrives som en by med mange unike coffee shops, bryggerier og Bell’s Beer. Dette var steder Hall gikk for å møte og henge ut med vennene i hjembyen, og han mente at dette strøket trengte en hyllest. Her befinner vi oss også godt inne i den drivende hard-bopen slik den ble spilt av de beste på 60- og 70-tallet, selv om denne er mer rolig i anslaget, i alle fall i starten, før Hall får det hele til å friskne til, og vi er midt inne i be bopen med fint spill fra alle tre.
Og slik fortsetter det gjennom de 20 sporene. Rathburns altsaksofontone er relativt «skarp i kantene» noe som også tar oss mot Arthur Blythe, selv om han stilmessig ligger tettere på den tradisjonelle hard-bopen. Hurst III er en utmerket bassist, som avleverer noen fine solier, samtidig som han bidrar fint til å holde drivet oppe i trioen. Og bak styrer Hall det hele med overbevisende trommespill, som får de to andre til oppholde seg helt framme på tåspissene gjennom hele innspillingen. Og når Rathburn beveger seg over på tenorsaksofonen, blir uttrykket mye det samme.
De fleste låtene er hyllester til personer, steder eller andre ting, og når de avslutter med «Thank you, Max», som er en uforbeholdende hyllest til Max Roach, så har vi vært gjennom en rekke strålende triolåter, hvor man får tre musikere som passer fremragende til hverandre, og som er tro mot stilarten.
I den femte låten, «Boiling Pot» dobler Rathbun på altsaksofon og bassklarinett, noe som gir et litt nytt lydbilde, og som tar oss litt vekk fra tanken om Phil Woods, siden låten også er litt mer moderne i stilen
Etter de ni første låtene, hvor de fleste er på trio, får vi 19 duoer mellom Hall og Rathbun, hvor musikken endrer karakter. Og det sttarter med «Mop it up», med mye reverb, sparsom bruk av elektronikk, og pågående trommespill, som gjør dette til noe helt annet og mer originalt. Her får vi 10 relativt korte, og spennende låter, hvor de to kommuniserer fint, saksofonspillet er mye mer moderne i anslaget, og Hall understøtter saksofonspillet på en fin måte.
Så avrunder Hall med hyllesten til Max Roach, med trommer og litt elektronikk. Dette er en løs og fin hyllest, hvor Hall forteller at han ikke ville gjøre en solo i «stilen» til Max Roach, men i stedet vise inspirasjonen. Og i likhet med åpningssporet, «Be Corious (For Billy Hart)» gir det mening, hvor begge hans mentorer og forbilder åpner og avslutter platen.
Keith Hall har laget en svært variert og spennende plate med «Made in Kalamazoo». Den er personlig, og selv om det innimellom låter som noe man har hørt tidligere, bringer trommeslageren og Rathbun på saksofoner og bassklarinett, mye spennende i de 10 duostykkene. Og at Hall har en rekke forbilder, er det ingen tvil om, både innenfor musikken og det offentlige liv. Og jeg synes han hyller både Billy Hart, Max Roach, borgerrettsforkjemperen, forfatteren og statsmannen Frederick Douglass (1818-1895), Dr. Martin Luther King, tidligere president Barack Obama og hjembyen Kalamazoo på en overbevisende måte.
Jan Granlie
Andrew Rathbun (ts, ss, bcl, elec), Robert Hurst III (b), Keith Hall (dr, perc)
