Den svenske pianisten Mathias Landæus har, i flere år, vært en av Syd-Sveriges mest aktive musikere. Han har utgitt en rekke plater i eget navn, fra juleplaten «Jul på jazzvis» via samarbeid med saksofonisten Martin Küchen på flere utgivelser, Daniel Boyacioglu, med Joakim Mildner, Jesper Løvdal og Palle Danielsson og en rekke plater med trio eller andre settinger. Han bodde i New York på 90-tallet, hvor han studerte med blant andre Jaki Byard og Richie Beirach. Etter hjemkomsten til Sverige ble han en viktig skikkelse på jazzscenen i Stockholm. I tillegg til sitt arbeid som komponist og musiker, har han hatt en avgjørende rolle i å bygge opp et musikalsk fellesskap ved å starte livescener som Glenn Miller Café i Stockholm, og klubben Underground i Lund, som han har kuratert siden 2010.
Her på salt peanuts* har vi anmeldt de fleste av hans senere utgivelser, og nå er han her med sin trio med bassisten Johnny Åman og trommeslageren Cornelia Nilsson, en av den svenske jazzens nyoppdagelser. Innspillingen er gjort i Gula Studion i Göteborg den 19. og 20. desember 2019, og kunne gjøres rett før svenskene fulgte reglene fra andre land og stengte ned.
Vi får sju komposisjoner av Landæus, og de starter med «Two Stories», hvor jeg føler at trioen er i ferd med å gå litt nye veier, spesielt med det nydelige trommespillet til Nilsson, som ligger litt langt fremme i lydbildet, og som er med på å gjøre platen til en original og fin utgivelse. For trommespillet til Nilsson er i verdensklasse. Hun er en svært lyttende og rytmisk litt alternativ til mange andre som kun følger pianisten. Her er det på mange måter hun som gjør både denne låten, og flere av de etterfølgende, til noen perler.
Andresporet, «Leave Me, Unfolding» er en mer typisk, svensk låt, som heller mot Jan Johanssons estetiske normer, med en fin trommesolo fra Nilsson og en nesten Charlie Hadens bass-solo fra Åman. Og det er Landæus som fører «ordet» hele veien med fint, og veldig svensk spill.
Og slik fortsetter det med «Nobody Should Have to Og to Mars», hvor Landæus i tillegg til piano også trakterer noe synth, som jeg ikke er helt sikker på om jeg liker eller ikke, for den tar i grunn bort mye av den stemningen de klarte å bygge opp i løpet av de to førte låtene. «Trip Fwd» er en rytmisk finurlig sak, hvor tankene går til e.s.t., men med et mer komplekst rytmisk bakteppe enn det e.s.t. holdt på med, før de går over i en fin og svingende sekvens, hvor Landæus sitt spill er ytterst overbevisende. Kanskje er det her timene med Jacki Byard kommer til anvendelse, for spillet kan nesten sammenlignes med hans kreative behandling av pianoet.
Deretter får vi «Centuries of Healing», som åpner med laidback bass før pianoet kommer inn i en nydelig ballade, hvor de tre musikerne får vist fram at de fikser det også. Dette er en låt som nesten blir litt klassisk og litt asiatisk i formen og låter akkurat så romantisk som vi er vant til å høre Landæus. Deretter får vi den sprelske «Trotsa allt» som er en fin og «leken» sak med fint bass-spill under et rytmisk spill fra både piano og trommer, før de avrunder med «Big Tree in the Sky», hvor vi igjen er i e.s.t.-land, i en lyrisk og fin avslutning.
Dette er blitt en fin plate fra Landæus og hans musikalske venner. Han spiller gjennomgående fint piano, selv om jeg ble litt skeptisk til synthbruken i en av låtene. Åman er stødigheten selv på bass og følger Landæus fint hele veien, pluss at han avleverer noen fine solier, og Nilsson ligger fint i fremre rekker uten å utnytte det til å vise seg fram for massene, annet enn å levere strålende komp til de to andre, og hennes solier er hele veien av fremste merke.
Jan Granlie
Mathias Landæus (p, synth), Johnny Åman (b), Cornelia Nilsson (dr)
