Det danske plateselskapet Barefoot Records er, sammen med ILK Records, de mest spennende selskapene innenfor den danske jazzen. Begge selskapene utgir en rekke utgivelser som man aldri regner med kommer til å toppe popularitetslistene rundt om, hverken i Danmark eller andre steder i verden. For her er det musikerne selv som får muligheten til å dolumentere det de holder på med musikalsk, uten tanke på salgstall eller popularitet ute hos «vanlige» folk.
I presseskrivet til bandet Tactical Maybe forklarer de selv at «bandet er samlenavnet på de soniske nexus-punktene som ligger mellom to par vesener kjent som: Halym og Nana Pi Aabo-Kim, Louise Dam Eckardt Jensen og Tom Blancarte, som har sine globale røtter i USA, Tyskland, Danmark, Mexico og Sør-Korea». De fire møttes på de eksperimentelle og improviserte musikkscenene i Danmark, og musikken deres presenterer et mangfold av muligheter navigert av en rekke valg som handler om levd liv i mye forskjellig musikk, noe som har resultert i improvisasjon som forbløffer både lyttere og musikerne selv.
Louise Dam Eckardt Jensen er født i 1980, og er en dansk-amerikansk saksofonist, vokalist og komponist, hvis antiautoritære tilnærming har ført til henne til en slags bi-kyst karriere der hun trives samtidig i det tette og klaustrofobiske miljøet i New York City og i idyllen på den syddanske landsbygda. Denne sammenhengen kan man nesten si er todelt også i musikken, hvor den rå, nådeløs utforskning av hard støy, kan representere livet i New York, mens det søkende og melodiske kan representere «bonderøv»-livet på den sydjyske landsbygda. Hun har sin egen kvartett, som omtales som «en helvetes saksofonkvartett» bestående av den legendariske japanske støysaksofonisten Tamio Shiraishi, tenorsaksofonisten Matt Nelson (fra Battle Trance, Premature Burial) og den unge altsaksofonisten Chris Pitsiokos (fra Weasel Walter). Hun er også leder for, vokalist og komponist for det danske improviserte no-wave-bandet Sweet Banditry (med de to amerikanerne Brandon Seabrook & Kevin Shea), hun er medleder for den uhyggelige postapokalyptiske impro-duoen The Home of Easy Credit med ektemannen Tom Blancarte, som også er med i forskjellige ad-hoc improviserende grupper, inkludert Gauntlet Quartet med Peter Evans og Dan Peck. Hun har turnert mye over hele USA, Europa og Japan, og har spilt med musikere så forskjellige som Weasel Walter, Marc Ducret, Jim Black, Tim Dahl, Erica Dicker og Poul Dissing (!). Hun driver det Danmark-baserte plateselskapet Marsken Records sammen med ektemannen Tom Blancarte, som opererer under slagordet «Extreme Music From SønderJylland». I tillegg til arbeidet som utøvende musiker, er hun også pedagog, og underviser ved ulike utdanningsinstitusjoner, inkludert Rytmisk Musikkonservatorium i København.
Og for oss som kjenner både saksofonisten Nana Pi Aabo-Kim fra band som Nezelhorns, Extemporize Orchestra og en rekke spennende ad hoc-sammenhenger i København, og Halym Aabo-Kim, som for en stund siden kom med sin spennende utgivelse «My Illusion Of Korea» med bandet Halym Kim’s Bujul (anmeldt HER), og som vi har hørt i en rekke, danske ad hoc-prosjekter på Klub Primi, og Jacob Anderskovs store prosjekt «Spirit of the Hives», som for en stund siden kom med den utsøkte innspillingen «Spirit of the Hives», som er anmeldt HER.
På «Tactical Maybe», får vi 10 relativt frittgående «strekk», hvor de fire musikerne boltrer seg hemningsløst i det fritt improviserte.
Når jeg hører på den musikken vi får fra de fire, kan jeg ikke forstå hvorfor jeg ikke har hørt denne sammensetningen på flere av de klubbene i København som presenterer slik musikk. For selv om dette er ytterst fritt og imrovisert, og hvor det meste befinner seg godt ut til venstre for det meste man hører p danske jazzklubber, er dette ytterst fascinerende og energisk musikk man blir oppløftet av. Jeg føler at det er Tom Blancarte som er den som «styrer» skuta gjennom det opprørte havet, hvor Eckhardt Jensen og Nana Pi Aabo-Kim er de som er «kartlesere» og de som fører musikken framover med superb kommunikasjon og energi. Og bak herjer Halym Aabo-Kim og legger seg tett opp mot de andre musikerne på en fremragende måte.
De starter med «Scorched Earth» hvor Blancartes bass er førende, før vi får den flotte «Space Clearance», hvor de to saksofonistene leverer strålende spill med sin tette kommunikasjon og energi. Altsaksofonen og tenorsaksofonen går nesten opp i en egen enhet, og alt blir en strålende fest «in the space».
Og gjennom de 10 sporene får vi eksperimentell improvisasjon, som har en energi som er like sterk hele veien, selv om de fire musikerne ikke hele tiden serverer hard musikk i nærheten av støy, men heller beveger seg fint innenfor det fritt improviserte med presisjon, kreativitet, og med en felles idé om hvordan dette skal låte. Og mens jeg spiller meg gjennom platen, tenker jeg at dette vil jeg høre på konsert – og jeg savner plutselig Klub Primi i overkant mye. Og jeg tenker at dette er musikk vår kjære venn, Morten på Primi, ville ha elsket, og det er nesten som man kan høre hans gledesutbrudd etter hver låt.
Dette er blitt en strålende, spennende, kreativ og tøff plate med fire utmerkede musikere som fungerer som en Sareptas krukke når det gjelder spennende ideer, samspill og å servere oss energisk musikk som tar oss med på en spennende reise inn i deres musikalske univers, som man slett ikke hører hver dag. Og når de «går i land» med «Cantabrian Circle», som starter som en nydelig ballade med sopransaksofon og euphonium, er en ytterst spennende reise slutt, og vi kan vakle i land, litt fortumlede i hodet, men med fast grunn under føttene.
De kaller bandet for Tactical Maybe, men jeg føler ikke det er noe taktisk over det de gjør. Dette er «dønn» ærlig og frittgående musikk med mening!
(Jeg må sjekke programmet for Copenhagen Jazz Festival og finne ut om de spiller den uka jeg er i byen – for dette vil jeg høre på konsert!).
Jan Granlie
Louise Dam Eckardt Jensen (as, bs, ss, fl, altcl, v, elec), Nana Pi Aabo-Kim (ts, v, obj), Tom Blancarte (b, euphonium), Halym Aabo-Kim (dr)
