Den norske saksofonisten, elektronicamusikeren og komponisten Inge Weatherhead Breistein kommer fra Bergen. Han jobber med forskjellige typer elektronisk musikk, jazz og improvisasjonsmusikk, og blander ofte sammen de tre musikktypene. Han er kanskje mest kjent for sitt samarbeid med Tortusa (John Derek Bishop), og medvirket blant annet på hans seneste innspilling «Bre», som kom på Jazzland tidligere i år, og som er anmeldt HER. Samarbeidet med Tortusa foregår også i duoprosjektet Tortusa||Breistein, og denne duoen kom med platen «Mind Vessel» på Jazzland i 2018, en innspilling jeg dessverre ikke fikk «helt tak på», da den kom ut, men som har vokst kraftig etter det (anmeldelsen kan leses HER).
Nå er han ute med soloinnspillingen «Flying Home collage», hvor han spiller saksofon, electronikk og sampling. Vi får seks relativt elektroniske «strekk», som tar oss med tilbake til samarbeidet med Tortusa, med relativt neddempet musikk som jeg har brukt lang tid på å «trenge helt inn i». Men ventetiden har betalt seg, og etter å ha hørt gjennom platen en god del ganger, har jeg oppdaget at platen har en helt egen kvalitet, som gjerne kan sammenlignes med en av de mest overvurdete platene som har kommet dette året, nemlig saksofonisten Pharoah Sanders’ samarbeid med Floating Points og strykerne fra London Symphony Orchestra, hvor alt er basert på et kort tema som gjentas og gjentas til det kjedsommelige, mens Sanders legger litt improvisasjon på toppen.
I Breisteins tilfelle får vi litt av det samme, med den store forskjellen er at her varieres musikken fra låt til låt med fin og tilbakeholdt elektronikk og sampling, og med en fet og deilig tenorsaksofon på toppen. Og med all respekt for den gamle mester, Pharoah Sanders, så låter det mye friskere av spillet til Bristein, selv om tonen i tenorsaksofonen ligger tett på Sanders. Men da fra en tidsperiode hvor Sanders var en av de mest virile saksofonister på verdens jazzkart.
Det som kan virke noe rart, er at all musikken på platen inneholder samplinger fra pianisten Norvald Dahls soloplate «Flying High» (anmeldelsen kan du lese HER), hvor konklusjonen i anmeldelsen var at «Flying High» er blitt en veldig norsk plate, som er spennende melodisk og hvor jeg synes Dahl lager en fin kobling av lyrisk jazz og elementer fra den norske folkemusikken. Han er en dyktig pianist, og han lager spennende komposisjoner som står mer enn godt nok alene».
Men jeg føler at Breistein har tatt disse komposisjonene et stykke vekk fra det typisk norske og litt nasjonalromantiske, slik vi kjenner mye av den norske pianojazzen, og satt musikken inn i en mye mer global verden. Og gjennomgående er dette original musikk, som mer enn gjerne kan nytes uten å ha referansene til Dahls plate i bakhodet. Men i og med at Dahls piano er en såpass viktig del av musikken, burde han kanskje også nevnes i musikeropplistingen, og ikke kun som en informasjon i coveret.
«Flying High collage» er blitt en plate for late ettermiddager i solen, og en behagelig electronica-plate som, særlig i de partiene hvor den litt «ru» tenorsaksofonen kommer inn, fascinerer.
Jan Granlie
Inge Weatherhead Breistein (samp, elec, ts)
